Depression

«Nå må du få orden på livet ditt»

Det var aldri meningen at det skulle gå sånn her etter ferien. Det var ikke meningen at jeg skulle gå på en skikkelig smell psykisk – men også helt uten forvarsel, fysisk. Ryggen min er heldigvis bra igjen, og jeg kan bruke høyre hånd igjen (endelig!). Jeg fikk nemlig et slags anfall, som bivirkning på at en av medisinene mine plutselig hadde for høy verdi i blodet mitt. Det ble en skikkelig dramatisk dag hvor jeg måtte bli hentet av ambulanse mens naboer stod å så på (fordi det finnes jo ikke mer spennende ting i livet..). Dette er nå to uker siden, men jeg har ikke kunnet bruke høyre hånd igjen – jeg forstuet langefingeren, og jeg ante ikke hvor mye den hadde å si for bruk av hånden, men there you go – før de siste dagene. I det siste har jeg derimot vært ekstremt deprimert. En serie uheldige hendelser i helgen førte til utmattelse som igjen trigget en depressiv episode, som fortsatt er tilstede. Jeg hadde det jo så bra, så lenge, og jeg forventet ikke å falle så hardt, men nå er det jo engang sånn det er.

I går kveld brukte jeg mye tid på google for å lese forskningsartikler, og det viser seg at jeg ikke er den eneste i hele verden med både Aspergers syndrom (snart bare kalt autismespekterlidelse..) og bipolar lidelse. Tenk det! Jeg er ikke den eneste! De to er nemlig tydeligvis komorbide og det finnes ganske mange av oss. Det finnes også en del med Aspergers og Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), og også Aspergers og psykoselidelser. Det var litt godt å få bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som er «sånn her», og at det faktisk er tilfelle at disse diagnosene eksisterer i en og samme person. Jeg har nemlig følt litt på at dette sikkert er helt sinnsykt, teit og lignende ting. Men jeg fikk altså roet ned tankekjøret rundt det litt.

Selvom jeg er midt i en kjip humørsvigning skjer det jo en del fine ting rundt meg også. Desverre klarer jeg ikke helt å sette pris på det eller tro på at fine ting skjer, men i dag prøver jeg veldig hardt å overbevise meg selv om at ja, det skjer faktisk fine ting. I dag har jeg også tatt steget med å gå ut av sengen, dusje, vaske håret, sminke meg og kle på meg ordentlig klær. Dette er jo virkelig, virkelig plusspoeng til meg og nå som jeg skrev det her – svart på hvitt – så må jeg jo faktisk prøve å tro på det selv.

«You have to fix your life now»

It wasn’t my intention that everything would end up like this when I got home from vacation. I wasn’t supposed to struggle this much mentally – and then suddenly physically as well. Luckily my back doesen’t hurt anymore, and I can use my right hand again (finally!). Out of nowhere I had some sort of seizure. It was a side effect from one of my medication being way over the limit in my blood. It was kinda dramatic as an ambulance had to come here and drive me to the doctors office while neighbours were staring (because there’s clearly not any more exciting things to do..). It’s been two weeks since that dramatic day now, but I haven’t been able to use my right hand – I bruised my middle finger and I had no idea how much that finger is actually responsible of doing – until the last few days. Lately I’ve been kind of depressed. A series of unfortunate events last weekend lead to exhaustion which triggered a depressive episode, which is still present. I was so happy, for so long, and I really didn’t expect to fall as hard as I did, but clearly that was possible..

Last night I spent quite a lot of time googling because I wanted to read research papers, and it turns out I’m not the only one with Asperger’s syndrome (soon to be called autism spectrum disorder) and Bipolar disorder. Think about that! I’m not the only one! The two diagnoses are often comorbid and there’s a lot of people like me out there. There are also quite a bit of people with Aspergers and Borderline personality disorder and Aspegers and psychosis. It felt very good to get that confirmed and that there’s an actual possibility of having those two diagnoses present in the same human being. I’ve actually felt that it’s probably insane, lame and all that stuff for a while now, but now the chaos in my head around that finally calmed down!

There’s a lot of good things happening as well, even though I’m in a horrible mood swing right now. Sadly I don’t know how to properly appreciate it or believe that nice things happen, but I’m trying very hard to convince myself that yeah, nice things do actually happen. Today I actually got out of bed, into the shower, washed my hair, did my makeup and got properly dressed. That’s some great plus points right there, and now that I actually wrote it here I definitely have to try to believe it myself.

What goes up, must come down

Som dere som har vært innom i det siste helt sikkert har forstått er at jeg har hatt det veldig bra de siste dagene. Jeg har hatt et ganske så høyt stemningsleie og har gjort mye, og vært veldig sosial. Det tok en brå slutt sent onsdags kveld og det traff meg hardt. Siden onsdags kveld har jeg da altså gjort mye for å prøve å snu det tilbake igjen, men det er lettere sagt enn gjort. Både onsdags kveld og i går var det flere venner som bekymret spurte hvordan jeg hadde det, og det eneste jeg klarte å få frem var at det gikk greit. Som alltid. Fordi det er vel ikke egentlig noen som virkelig vil vite sannheten? Og hvordan forteller man den?

«Nei du altså, jeg har egentlig tenkt litt på å dø, jeg»
«Joda, det går fint. Men jeg har en veldig stor trang til å skade meg selv»
«Nei altså, jeg tenker jo på at jeg aldri burde vært født da»
«Jeg forstår ikke hvorfor du spør, fordi jeg vet innerst inne at du hater meg uansett»

Grunnen til at jeg er så ærlig her er vel fordi jeg ønsker å skape en slags «awareness». Om du har en følelse av at vennen din ikke har det bra; ikke gi opp. Spør hvordan vennen din har det. Om du ikke får noe ordentlig svar, spør om det er noe du kan gjøre for personen fordi du bryr deg om han/hun. Du kan også gå lenger og høre om dere faktisk skal møtes og være litt sammen, eller også dukke opp spontant på døren dems for å gi en klem. Om du har en følelse av at vennen din ikke har det noe bra, så har du antageligvis rett. Aldri gi opp de du er glad i.

Psykiateren min sier stadig «noen ting vil alltid være vanskeligere for deg enn andre, og noen ting kan også være umulig, og det må du lære deg å leve med», og den er veldig vanskelig å svelge. Jeg mener, det gir jo mening. Men det er vanskelig og det er utrolig kjipt å vite. Det er vel likevel bedre å vite enn å strebe etter noe som ikke er mulig å lykkes i.

What goes up, must come down

You, my readers, have probably guessed that I’ve been very happy the last few days. I’ve been on a pretty high moodswing and I’ve done a lot, and been quite social. It all came to an end late wednesday night and it hit me pretty hard. Since wednesday night I’ve tried doing stuff to try and come back up, but thats easier said than done. Both wednesday and yesterday night several of my friends worried about me and asked me how I was doing, and the only thing I’ve been able to say is that everything’s fine. As always. Because there isn’t really anybody who wants an honest answer, is there? And how do you even say it?

«No, you see, I’ve kinda been thinking about dying»
«Well, everything’s fine. But I do have a very strong wish to harm myself»
«Nah, I’m thinking that I shouldn’t have been born»
«I don’t understand why you ask, because I know that you deep down hate me»

The reason I’m this honest on my blog is probably because I wanna create some kind of awareness. If you’ve got a feeling that your friend isn’t really doing so well; don’t give up. Ask how your friend is doing. If you don’t get a straight answer, ask if you can do anything for them, because you care about them. You can ask them if they wanna meet you and hang out. You can also stretch that one and actually show up at their house unannounced to give your friend a hug. If you’ve got a feeling that your friend isn’t doing so well, you’re probably right. Never give up on the people you love.

My psychiatrist often says «some things will always be more diffiuclt for you, and some things might even be impossible, but you’ve gotta learn to live with that», and that one is pretty hard to hear. I mean, it makes sense. But it’s hard to understand and extremely annoying to know. Although I guess it’s better to know than continuing to reach after something that’s impossible to succeed in.


Til toppen