Ensomhet

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

I morgen vil jeg ikke kle på meg

Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.


Tomorrow, I don’t want to get dressed

I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.

I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?


Til toppen