Hverdag

Sårbar

Jeg er visst ganske sårbar igjen. Den minste lille ting gjør ganske vondt, men jeg prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet – og det går sånn rimelig greit. Det er flere grunner til at jeg er så sårbar nå, men å slutte med nikotin/tobakk gjør ikke saken noe lettere. Dette er dessverre hvorfor jeg ikke har fått skrevet noe, for ting er bare helt låst.

I går mistet jeg en venninne. Eller.. «venninne» må jeg vel kalle henne siden vi sjeldent snakket nå. Vi ble kjent på World of Warcraft for kanskje.. 5 år siden, og vi snakket mye, veldig lenge. Det siste året har det riktignok blitt til at hun sier hun skal svare når hun har lagt ungene, levert ungene på skolen osv og hun endte opp med å ikke svare i det hele tatt. Jeg har alltid sett på henne som en veldig smart dame med annerledes (men også interessante) synspunkter på veldig mye. Jeg har tidligere spurt om bakgrunnen for meningene hun har, men også de vennene har, men i går argumenterte jeg tydeligvis litt for godt for mitt eget synspunkt for kommentaren min ble slettet og like etterpå ble jeg blokkert. Jeg vet det kanskje kan sees på som teit, men da jeg oppdaget det begynte jeg faktisk å gråte. Hun og jeg hadde ikke mye kontakt nå lenger, men vi var close en gang. Hun kjente i tillegg Marty og hun kjente også vår felles kompis som vi spilte mye med tilbake i 2017. Hun var liksom en av få connections jeg hadde til Marty og det å miste venner er aldri gøy, og det tror jeg alle kan skrive under på.

I går fulgte jeg også med på nyhetene sent på kvelden, på det som skjedde i USA. Jeg ønsker ikke å uttale meg for mye om hva jeg synes fordi jeg på nåværende tidspunkt ikke orker å forsvare synspunktene mine eller å diskutere, men jeg er forferdet over at noe sånt skjedde i den vestlige verdenen. Jeg hadde ikke forventet det, samtidig som jeg ikke ble for overrasket med hvor polarisert den amerikanske samfunnet har blitt de siste 4 årene. Jeg håper den nye presidenten kan få ordnet opp litt og få flere til å møtes på halvveien – det hadde gjort alt så mye bedre, men det er nok kun en drøm jeg har. Jeg håper for så vidt at det skjer overalt og ikke bare der hvor man er SÅ polarisert som i USA.. Jeg håper ting roer seg der sånn at flere kan bli tryggere igjen, inkludert de amerikanerne jeg kjenner som bor litt spredd rundt omkring.

Jeg tenkte jeg bare skulle stikke innom for å vise at jeg fortsatt er her, og så kommer jeg tilbake igjen om forhåpentligvis ikke så lenge.

Vulnerable

It appears I’m pretty vulnerable again. An itsy bitsy thing can hurt a lot, but I try to keep my head above water – and it’s going okay. There are several things that is influencing the vulnerability, but quitting nicotine/tobacco hasn’t helped. That’s sadly why I haven’t written anything, I just feel completely blocked.

Last night I lost a friend. Or.. “friend” is what I have to call her since we barely ever spoke anymore. I first met her on World of Warcraft about 5 years ago and we talked a lot for a long time. The last year she’s more been the type of person to say that she’s gonna respond when the kids are asleep or when she’s dropped her kids off on school in the morning – but she never replies. I’ve always seen her as a very smart person with a lot of different views. Earlier I’ve asked why she and her friends view different stuff a certain way because I’m legitimately interested in knowing what’s behind the opinion, but yesterday I clearly argued a little too well on my opinion because my comment was deleted and I was blocked shortly after. I know it might seem silly, but when I saw it I did cry. She and I didn’t speak a lot anymore but we did at one point. She also knew Marty and a friend of ours that we played a lot with in 2017. She was one of the few connections I had to Marty and losing friends is never a nice thing, I think everyone can agree on that.

Late last night I followed the news, on what went on in the US. I don’t feel like revealing too much of my own views on the matter as I don’t really feel like arguing with people or defend my point of views right now, but I’m absolutely appalled that something like that could happen in the western part of the world. I didn’t expect it, but I didn’t exactly get too surprised either when you think of how polarized the American society has become the last 4 years. I hope the new president can sort things a bit more out and make more people meet half way – because that would make things so much better, but that’s probably just a dream I have. I wished it could happen everywhere though, and not just in places that have so different views like in the US. I hope things will calm down so more people can be safer again, including the Americans I know who lives in a variety of places.

I figured I would just pop in here to show you that I’m still here, and I reckon I’ll be back in not too long.

Switchen har fått grå kontrollere (inni rosa deksel) i tillegg til ny beskyttelse til skjermen! // The switch finally got grey controllers (inside the pink covers) in addition to new protection for the screen!

Livet as #2

Livet har hatt en tendens til å kaste meg litt rundt og få meg til å oppleve litt forskjellige ting, og den siste uken er intet unntak. Jeg kjenner litt på at jeg begynner å bli lei, men det er strengt tatt ikke så mye jeg får gjort med det. Det er litt sånn at jeg kunne ønske at en irsk dverg (leprechaun) kunne kommet ned med en regnbue, blåse litt gullstøv på meg og voila, jeg har litt hell – men det er vel kun i filmer og historier at det skjer. Uansett.. her er jeg. Jeg lever enda, men jeg lever i konstant kaos og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét, samt å være en god forfatter, «fotograf», instagrammer og kanskje også streamer. Ting må liksom falle litt på plass tror jeg, og forhåpentligvis kan ting roe seg – men det tror jeg at jeg har nevnt før uten at det faktisk har skjedd. Jeg føler meg liksom bare ferdig med at ting går feil eller at uventede (negative) ting skjer og det tror jeg at hvem som helst i min (og mammi) sin situasjon akkurat nå ville blitt.

Akkurat nå har jeg egentlig juleferie men det stopper hverken vaskemaskin/rør på vaskerommet og både gulv- og taklampe å streike, og plutselig hadde jeg litt jobb å gjøre likevel. Men den jobben tar jeg i morgen. Jeg har juleferie ut dagen i dag, og jeg har bestemt meg for at jeg har juleferie igjen fra torsdag og ut helgen. Jeg håper jeg kan la høre fra meg snart, og forresten så er Færder logopedi sin nettside oppe og går allerede så det er bare å titte innom ved å klikke her! Det kan være ting som enda ikke er perfekt, men det blir jeg å rette opp i etter hvert som det oppdages (selv om det faktisk egentlig skal være i perfekt stand ut fra testene).

Jeg håper alle hadde en fin julaften selv om jeg vet at mange ikke har det. Om du trenger noen å snakke med og noen å åpne deg for så håper jeg virkelig at du tar det steget. Det finnes både hjelpetelefoner og chatte-tjenester om du ikke vil snakke med noen du kjenner. Under er noen linker som kan være til hjelp nå. Mange klemmer fra meg som kjemper hardt sammen med dere andre ♡

Mental Helses hjelpetelefon
Kirkens SOS
Kors på halsen (Røde kors for alle under 18 år)

Life #2

Lately life’s had a tendency to throw me all over the place and make me experience a few different things and this past week is no exception. I must say I’m getting tired of it, but strictly speaking there isn’t a lot I can do with it. It’s almost like I wish a leprechaun could come down with a rainbow, blow some gold dust on me and *voila*, give me some luck – but I don’t think that happens in real life. Anyway.. Here I am. I’m still alive, but I live in a constant state of chaos and I don’t know how to combine handling that with being a good writer, “photographer”, instagrammer and maybe even a streamer. Things kinda have to settle down and hopefully they can calm down – but I’m pretty sure I’ve written about just that before and it hasn’t really happened. I just kind of feel done with things going wrong or unexpected (negative) things happening and I think anyone in my (and mammi’s) position would agree.

Right now I was supposed to have Christmas vacation, but that doesn’t stop the laundry machine/pipes and lamps in both the ceiling and standing on the floor dying on us, in addition I suddenly had some things to do regarding work as well. But I’m doing that tomorrow. I’m gonna have Christmas vacation until tomorrow and then from Thursday and out the weekend as well. I hope I can be back to writing a bit more again soon, and also btw, Færder logopedi’s (logopedi = speech therapy) website is up and running now! You can see it by clicking here! There might be things that aren’t working perfectly, and in that case I’ll have to right the wrongs as they’re discovered, although it’s supposed to be perfect according to all our tests while working.

I hope everyone had a good Christmas eve, even though I know a lot didn’t. If you need someone to talk to and someone to open up to, I really hope you’ll do just that. There are both phone calls you can make but also chatting online if you don’t want to speak to someone you know. I shared some links that might help under the Norwegian version of this blog post. Loads of hugs from another person who fights hard together with you ♡

November 2019..

WIP

Work in progress… Som jeg nevnte i går så har det skjedd noen store, uventede ting den siste tiden, som har økt stressnivået og angsten. Men, det skjer heldigvis noen bra og spennende ting også – selv om det på mange måter er tvunget frem da det er bevisste handlinger og gjøremål fra min side. Mammi har alltid hatt en tendens til å elske å pusse opp og det har smittet over på meg. Det som derimot ikke har smittet over på meg er det å glede seg over alt det ekstra arbeidet som noen ganger oppstår, og jeg ender i tillegg alltid opp med å undervurdere tidsbruken på ting. Det forandrer seg tydeligvis aldri, og ei heller det faktum at jeg liker å gjøre endringer (det visuelle i miljøet rundt meg, ikke rutiner) fra tid til annen selv. Jeg/vi har nå hele to nye prosjekter som foregår samtidig; mitt eget rom og boden inne.

Rommet mitt er et work in progress og blir ikke ferdig med det første. Jeg går langsomt frem med forbedringene fordi jeg ikke har mulighet til å kjøpe alt det nye, uavhengig av om det er lite eller stort på en gang. Inneboden er derimot noe som kan bli ferdig ganske fort. Det var i hovedsak meningen at vi bare skulle legge «fliser» på gulvet (vi ordnet med det samme gulvet i gangen tidligere, og det er kun et vinylbelegg som er kjøpt på Lindas dekor, som ser ut som fliser), men da vi tømte rommet for ting i går innså vi at for det første så måtte vi male veggene. Da jeg styret med å ta ned alle knaggene innså vi også at de ikke kunne henges opp igjen. Det er litt strek i regningen, men det ga oss også et påskudd for å faktisk kunne ommøblere der inne, selvfølgelig etter et par strøk med sparkel der hvor knaggene har hengt og maling på toppen. Vi har flisene til gulvet, malingen til veggene og hyllene som skal settes opp. Knagger til jakker kommer som en senere prioritet på tross av at det er nok av jakker som ikke kan legges på gulvet. Omtrent hele helgen går dermed med til oppussing, og da er spillingen siste prioritet. Jeg spiller forresten også litt Animal Crossing og Super Smash Bros på Nintendo Switch, i tillegg til World of Warcraft. Mens WoW er mye konkurranse og hardt arbeid i tillegg til gøy så er Switchen bare deilig og avslappende.  

Jeg håper alle har en fin fredag og dette er forresten første innlegget jeg publiserer med timer – jeg måtte jo prøve det en gang også!

Padmé

WIP

Work in progress.. Yesterday I mentioned that there’s been a few big, unforeseen things happening lately and that those things have increased my stress- and anxiety levels. But, luckily there are also some nice and exciting things happening too – even though it’s mostly forced through by actions from me. Mammi always had a tendency to love renovating the apartments we’ve lived in and some of that was passed on onto me. What wasn’t passed down was the happiness over the extra work that sometimes show up and I also basically always manage to underestimate how much time things take. That seriously never changes, and neither is the fact that I like to make changes (the visual things around me, not routines) from time to time. I/we have 2 new projects going on at the same time now; my room and the storage room in the apartment.

My room is a work in progress that won’t be finished anytime soon. I take it slow since I can’t afford to buy all the things I need to make it into what I want at the same time, no matter how cheap or expensive it is. The storage room in the apartment is going to be done pretty fast though. In the first place we were just gonna put down tiles on the floor (we already did it in the hallway a while back and it’s some sort of vinyl “cover” that’s bought at Lindas dekor, and it looks like tiles) but when we emptied the room yesterday we realized that we have to paint the room as well. When I was taking down the jacket hooks I realized that they couldn’t go up on the wall again either. That was kinda frustrating, but at the same time it gives us room to actually rearrange the furniture in there as well, of course after fixing the holes in the wall and a few coats of paint. We already have the tiles for the floor, the paint for the walls and the new shelf system. The hooks for all our jackets comes last sadly, even though we have a few too many jackets that can’t be laying on the floor for too long. Basically all weekend is gonna go to that project, and then the gaming is my last priority obviously. I by the way also play Animal Crossing and Super Smash Bros on my Nintendo Switch, in addition to World of Warcraft on my pc. While WoW is more competitive and hard work (in addition to fun of course), the Switch is just nice and chill.

I hope everyone has a good Friday and this is by the way the very first post I publish with a timer – I had to try out that too!

Padmé

Grått

Nå har jeg åpnet og lukket Word 5 ganger allerede, og prøvd å skrive i flere dager. Jeg begynte å få ting på en måte i gang, både med instagram og bloggen. Døgnrytmen var bedre også. Men plutselig skjer det ting som gjør at jeg havner helt utenfor rytmen, enda en gang. Jeg skrev nesten at jeg var bedre på å håndtere endringer tidligere – men det tror jeg ikke. Jeg tror egentlig at jeg alt i alt fungerer mye bedre nå, på tross av at rytmen min på ting jeg har veldig lyst til (blogg, instagram, foto, gaming, «jobb») blir satt ut av spill midlertidig når det inntreffer store, uforventede ting.

Jeg hadde egentlig litt lyst til å skrive om desember, men så var det noe inni meg som stoppet. Jeg har jo skrevet om desember før, og inni hodet mitt er det noe som sier at jeg helt sikkert skrev det bedre før. I tillegg er det jo så mange andre som skriver om det, og inni hodet mitt er det noe som sier at uansett hvor bra jeg skriver eller har skrevet, så skriver alle andre bedre uansett. Jeg tenker at de aller fleste mennesker sitter med en usikkerhet om seg selv på et eller annet tidspunkt, men jeg tror ikke de fleste er klar over hvor altoppslukende den usikkerheten faktisk kan være. Det sies at det bunner i angst, og det kan godt hende, men uansett hvor mye flinkere jeg har blitt til å håndtere ting så vet jeg til dags dato ikke hvordan jeg skal håndtere akkurat den biten. Jeg er ikke så veldig sikker på om kognitiv terapi kan fungere når det kommer til dét heller fordi det har vært et tema før, men enten så har det vært nærmest kjeft og press, eller så har det bare ikke vært observert noen endring. Jeg kan selvfølgelig ta feil – og det håper jeg, for det hadde vært utrolig deilig å kunne jobbet seg ut av de greiene jeg stadig surrer meg oppi.

Uansett.. det er en så utrolig grå, våt og trist desember her hvor jeg bor. Det er det vanlige julestresset, de vanlige såre følelsene, det vanlige savnet.. Men det er også regn. Regn, vått, kaldt, rått og trist.

Misforstå meg rett, jeg gleder meg jo til jul. Men i år blir den annerledes.

Grey

I’ve opened and closed Word about 5 times now, and I’ve tried writing for days. I sort of got things started, with both Instagram and the blog. My sleep schedule/pattern was also better. But all of a sudden, a lot of chaotic things happen and it makes me fall out of my rhythm, again. I was about to write that I was better at dealing with chaotic things earlier – but I don’t think that’s true. I believe that all in all, I do function way better now, despite that the rhythm I’m in (or not in) when it comes to things I want to do (blog, Instagram, photography, gaming, “work”) gets disturbed when big, unscheduled things happen.

I wanted to write a little bit about December, but then something inside of me just stopped. I’ve written about December before, and in my head something is telling me that I wrote it better before. In addition, there’s a lot of people that writes about December, and there’s something in my head telling me they write it even better than I ever have or will. I think that most people are stuck with an insecurity about themselves at one point in their life, but I don’t think most people realize how all-consuming it can be. How handicapped it can make you. They tell me it’s because of anxiety, and that might be, but no matter how much better I am dealing with most of the anxiety I still don’t know how to handle that part. I’m not entirely sure cognitive therapy can function when it comes to it either, because it’s been a topic before and either it’s been pressure and correcting in non-friendly ways, or there’s simply just been no change. I can absolutely be mistaken about this – and I hope so, because it would be extremely satisfying to be able to work myself out of these things.

Anyway.. It’s an incredibly grey, wet and sad December where I live. It’s the usual stress with Christmas, the usual soar feelings, the usual missing something or someone.. But it’s also rainy. Rainy, wet, cold, high air humidity and depressing.

Don’t get me wrong, I am looking forward to Christmas. But this year it’s gonna be entirely different.

Bilde fra november i fjor, når det allerede hadde vært snø // Picture from November last year when we already had snow

*Poof*

Jeg skrev et innlegg i går, men da jeg restartet pcen min innså jeg at jeg hadde glemt å lagre det og *poof*, så var det borte. Jeg trodde helt ærlig at man kunne gjenopprette word-dokumenter som ikke var lukket riktig, men det gikk iaf ikke i går. Innlegget i går var kort og presist, men jeg kan ikke huske ordrett hva jeg skrev. Det handlet i hovedsak om tåken jeg føler meg omringet av nå, og som har sitt opphav i det kaoset jeg nå befinner meg i. Kaoset har kommet for å bli en stund, det vet jeg, og jeg vet dermed at jeg må finne en bedre måte å håndtere det på, selv om det per nå er vanskelig å takle det på en annen måte enn det jeg gjør for øyeblikket. Uenigheter, tap og savn er ikke akkurat det letteste å håndtere, men det finnes jo måter, og forhåpentligvis klarer jeg å finne de måtene om ikke så altfor lenge.

Tåken som det føles som om jeg befinner meg i nå gjør at jeg ikke er like kjapp som vanlig, og forsinkelser i både samtale, gjøremål og hvordan jeg tolker ting. Jeg vet det kan være frustrerende for de rundt meg, men samtidig som jeg må være overbærende når de går gjennom ting så håper jeg de er overbærende med meg nå også. Noen dager klarer jeg å stå opp tidlig og ting føles ok, andre dager står jeg opp litt senere – og ting kjennes ikke ok ut i det hele tatt. Jeg kan gå i timevis og føle at jeg ikke er våken enda, på tross av både koffein, mat og «depresjonslampa», som jeg kaller den. Jeg bruker nemlig en av de lampene om høsten og vinteren slik at jeg får litt ordentlig lys her inne på rommet mitt i løpet av dagen. Som regel er det jo tross alt enklere å være våken når det er ordentlig lys, og det gir denne.

Siden sist jeg skrev så har jeg jo «selvfølgelig» blitt 60 på den karakteren jeg spiller mest på World of Warcraft, og nå holder jeg også på med en til karakter ettersom jeg sjeldent spiller den andre uten R og Ele. WoW var vel strengt tatt ikke så interessant å blogge om, men det er likevel en måte jeg får satt meg ned og pushet meg til å skrive på, så det er vel i grunn greit ettersom det er forholdsvis «enkel» skriving. Dette gjelder jo spesielt også fordi det er den største interessen min og dermed også teknisk sett en livsstil. Jeg er forhåpentligvis tilbake med mer snart (i tillegg til kameraet som nå er på vei til Norge!).

Padmé

*Poof*

I wrote a post yesterday but when I restarted my computer, I realized I forgot to save it, and *poof* the post was gone. I honestly thought that you could recover word documents that weren’t closed right (for instance in a restart of a computer) but clearly you can’t – or I couldn’t at least. The post was short and precise but right now I can’t remember exactly what I wrote, word-by-word. What it was about, however, is the fog I feel like is surrounding me right now, that is caused by a lot of chaos. The chaos has come to stay for a little while, that much I know, so I also know I need to find a better way of dealing with it even though it currently is hard to manage it in any other way that I am right now. Disagreements and loss isn’t exactly the easiest things to handle, but there are ways and hopefully I’ll find those ways in not too long.

The fog I feel is surrounding me right now makes me not be as quick as usual so there are delays in conversation, actions and how I interpret things. I know it can be frustrating for those around me, but in the same way I have to be overbearing when they’re going through stuff, they have to be overbearing with me right now. Waking up early feels ok some days, but other days I wake up a little later and nothing feels okay at all. I can go for hours feeling like I’m not awake yet, despite both caffein, food and the «depression lamp», as I call it. I use one of those lamps in my room during the day during the fall and winter so that I get some actual light in here. I mean, it’s usually easier staying awake when there’s proper lighting, and this one gives just that.

Since the last time I wrote, I «of course» reached 60 on the character I play the most in World of Warcraft, so now I’m working on the 2nd one as I rarely play without R and Ele on the first one. Strictly speaking, World of Warcraft didn’t seem like the most interesting thing to blog about but it feels okay as it’s «easy» writing. This especially goes because it’s my favorite hobby and also sort of a lifestyle. Hopefully I’ll be back with more soon (in addition to my camera, which is on it’s way to Norway right now!).

Padmé

Fremgang

Okei, så her i huset skjer det virkelig fremgang med alt mulig, spesielt når det kommer til «jobben» min. Nettsiden nærmer seg ferdig, og det blir utrolig kult å launche den om forhåpentligvis ikke så lenge. Dagene går i ett med den her jobbingen med først utarbeiding av designet, så research og skriving av all informasjonen som skal være tilgjengelig og til slutt har vi kodingen på lokal server før den launches (og kanskje trenger litt tilpasninger man ikke forventet). I tillegg skjer det jo litt av hvert ellers også, for det livet mitt, det er ganske kaotisk. Jeg føler selv at jeg håndterer det på en mye bedre måte enn jeg noen gang hadde forventet at jeg skulle, men det kan jo være innbilning også (selv om jeg håper det er riktig). Jeg har igjen fått bekreftet fra en venn om at det faktisk skjer mye kaos da, heldigvis, så dét er iaf ikke bare innbilning.

Dette blogginnlegget har vel teknisk sett blitt utsatt noen dager, men også teknisk sett ikke, da jeg begynte på akkurat dette i går. Men da kaoset endelig tok slutt så hadde jeg kun lyst til å sette meg ned og slappe av, ikke prøve å finne ordene som jeg kanskje ikke ville finne likevel. Men i går, da var jeg flink! Altså, jeg er ganske stolt av meg selv for nettsiden og oversettingen jeg har gjort – spesielt nettsiden, med i går måtte jeg ta FIRE telefoner, men fire forskjellige – fremmede – mennesker. Det er så ulikt meg og så ut av komfortsonen som det går an å bli, da dette spesifikt er vanskelig på grunn av angst eller asperger eller et eller annet, men uansett, I DID IT. I tillegg var jeg i en, på en måte, lang telefonsamtale på torsdag også. Da har jeg all grunn til å være stolt. Torsdag var også en utrolig travel dag, så ja. Jeg klarer meg rimelig bra for øyeblikket. Jeg jobber også med å sette et par mål for meg selv, som vel egentlig er mer ønsker enn mål, men det går likevel an å se på det som et mål. Det blir ikke total krise om jeg ikke får det til, men det hadde likevel vært kult og gøy.

I går hadde jeg en liten følelse av «friyay», slik som man gjerne har når man har jobb, skole eller lignende fem dager i uken. Det var uvant, men fredags ettermiddag/kveld kom som en digg greie. Det vil absolutt ikke si at jeg kan holde på sånn som jeg har gjort de siste ukene hver uke, og om ikke så lenge så blir det jeg gjør helt sikker spredd utover litt i stedet for at jeg jobber på spreng samtidig som jeg stresser. Det er absolutt ikke sunt for meg (men det er det sannsynligvis ikke for noen). Det er ihvertfall rimelig lett å unngå corona-viruset når man jobber hjemmefra, haha!

Jeg håper alle har en super helg og at man klarer å få det så fint som overhode mulig til tross for at vi har strenge restriksjoner igjen (men sånn går det når folk ikke følger reglene og dermed utsetter andre for mer fare enn det som er nødvendig). Jeg sender en stor klem til alle som ikke har noen å klemme akkurat nå ♡

(Fremgang = progress, fun fact: det er det som er tatovert på fingrene mine)

Progress

Okay, so there’s been a lot of progress in this house lately, with absolutely everything but most of all when it comes to my «job». I can finally see an end to the website and it’s gonna be so cool to launch it in hopefully not too long. The days merge together though, with all the working. Most of all designing it, then research and writing all the relevant information I want to be available and then we have the coding on my local server before it launches (maybe it needs a few adjustments that I’m not expecting too). In addition to that a lot happens, because my life, that’s pretty chaotic. I feel that I handle it much, much better than earlier and in such a way that I never thought I would be, but I guess I could be imagining it (I really hope it’s right though). I got confirmation again, from a friend this time, that my life actually is a bit chaotic with a lot of things happening all the time, so that at least isn’t me just imagining things.

This blog post has technically been postponed for a few days, but also no, because I started this particular post yesterday. But when the chaos finally stopped I would rather sit down and relax instead of trying to find the right words that might not even be available to me at the time either. But I was really good yesterday! I mean, I’m pretty proud of myself because of the website and all the translating I’ve been doing, but yesterday I had to call 4 times with 4 different people I didn’t even know. That’s so unlike me and so out of my comfort zone, you have no idea. Either it’s difficult because of anxiety, or it’s because of Asperger’s or something but anyway, I DID IT. In addition to that I also had to have a rather long call on Thursday too. So I have every reason in the world to be proud. Thursday was also a rather busy day, so yeah, I kinda do extremely well at the moment. I’m also working on a few goals for myself, which are more wishes than goals but you could also see them as goals. It’s not gonna be a huge crisis if I don’t make them, but it would be really cool and fun if I did.

Yesterday I actually had sort of a «friyay» feeling, the one you likely have if you have a job, school or similar things 5 days a week. It was weird, but Friday afternoon/evening came as a really amazing thing. That doesn’t mean I can continue doing things like I have the last few weeks, and hopefully in not too long, they’ll calm down and I can spread it out a bit instead of working like crazy while also being stressed. That is not optimal for me (probably not for anyone, let’s be honest). But at least it’s easy avoiding the corona virus when you work from home, haha!

I hope everyone has a good weekend and that you manage to make it as nice as possible despite having stricter restrictions (that’s what happens when too many people don’t follow the rules and therefore put a lot of people more in harms way that is necessary). I’m sending a huge hug to everyone who doesn’t have anyone to hug right now ♡

(Fun fact: progress is what I have tattooed on my fingers).

Oumph

Okei, så da var vi på 13 dager siden sist jeg fikk skrevet noe. Det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg ikke har orket å sette av tid og konsentrere meg om blogg. Jeg har jo ikke hatt en fridag bortsett fra onsdag denne uken, på flere uker. Tror iaf det har blitt 2-3 uker. Helgen har som regel vært fri, heldigvis. Det ser riktignok ut som at nettsiden snart blir ferdig og klar for lansering, og det blir gøy! For det første er det lenge siden jeg har drevet med koding, men det blir også gøy å lansere den i seg selv bare fordi folk endelig kan se den og ha bruk for den! De som kjenner meg vet at når jeg gjør noe så gjør jeg det nøye, så på denne logopedsiden blir det informasjon om hvert fagfelt, hva mammi jobber med og hva hun gjør for å hjelpe utsatte mennesker. Det blir lett tilgjengelig og oversiktlig, samtidig som hvert enkelt tema blir beskrevet nøye. Det blir gøy!

Bortsett fra jobbingen så har det (som jeg skrev for 13 dager siden) blitt mye World of Warcraft. Det er spennende endringer akkurat nå, og det vil nok fortsette å endre seg enda en stund. Endringene blir ikke nødvendigvis så godt mottatt av meg, men heldigvis har jeg noen kule folk rundt meg som hjelper meg å forstå dem og å vende meg til dem. Akkurat nå holder jeg på med å «catche up» på gammel content, nærmere bestemt Legion (den forrige expansionen). Jeg hadde flere characters som hadde utrolig god fremgang og mye gjort, og når jeg flyttet over til Horde og en annen server hadde jeg ikke penger nok til å ta med meg mer enn Nushalea som jeg spiller aller mest – og som også er første prioritet til å levle opp og utforske de nye områdene som kommer med Shadowlands. Jeg tenkte jeg skulle prøve å få til et innlegg dedikert til Shadowlands og endringene som har kommet – og de som også kommer etter hvert. Det er jo til og med nytt content akkurat nå, et såkalt prepatch event og det var dessverre ikke imponerende. Likevel ser den nye expansionen ut til å bli bra (heldigvis). Vi vil nødig ha en ny Battle for Azeroth, som er den delen av spillet vi har hatt siden juli 2018. Da satt jeg oppe og var pålogget ved midnatt for å være en av de første til å starte alt det nye sammen med noen fra guilden jeg drev da og planen er å gjøre det samme igjen, natt til 24. november. Jeg gleder meg! Jeg har nok ikke det nye headsettet mitt da ettersom det er defekt og jeg må sende det inn for å få et nytt et, men jeg får bare leve med å enten bruke høyttalere eller i verste fall bruke et headsett som er helt ødelagt, jippi!

Det er søndag og fri fra jobb, men siden det har blitt litt endringer i timeplanen utover i uken så har treningsdagene blitt flyttet til tirsdag, fredag og søndag istedenfor mandag, onsdag og fredag så i dag har det vært styrketrening! Yoga for weightloss med Adriene var utrolig effektiv da jeg begynte å trene i januar 2019, så jeg håper det vil være noe effektivt når jeg kombinerer det med kondisjonstrening annenhver uke. Og vet dere hva!? Det er snart Thanksgiving. Torsdag 26. november. Jeg vet det er en amerikansk greie og ikke noe nordmenn flest har integrert i sine høstrutiner, men det har jeg. Jeg liker tanken på å samle familie og eventuelle venner til en stor middag og vise at man er takknemlig for at man har dem, samt god mat å nyte i selskap med fine mennesker man er glad i. Jeg skulle riktignok ikke vært hjemme i år, men siden jeg er det likevel så blir det en liten og corona-vennlig feiring her hjemme i Færder. Jeg tenkte jeg skulle pynte litt allerede nå med borddekorasjoner som hører til høsten og jeg har planlagt Jamie Oliver’s Chilli con Carne, der jeg riktignok bytter ut vanlig kjøttdeig med vegetarisk eller vegansk kjøttdeig. Det tar en stund å lage men det er så absolutt verdt det!

Dette innlegget ble vel i grunn litt surrete ettersom jeg har hoppet litt fra tema til tema men slik blir det vel nesten når jeg ikke klarer å få skrevet oftere. Jeg vil jo så gjerne oppdatere ordentlig når jeg først får skrevet, ettersom jeg fortsatt ønsker å dele både gode og vonde ting enda selv om jeg kanskje ikke har den samme «oumph»’en som tidligere.

Jeg håper alle sammen har en fin søndag og om ikke, at man i det minste kan få til å gjøre noe fint for seg selv. Alt fra å sette på en fin film til å ta et bad, en varm dusj, ansiktsmaske eller god middag ♡

Oumph

Okay, so now it’s been 13 days since I managed to write something. It’s not because I don’t want to, it’s more the fact that I haven’t been able to set some time aside and concentrate about the blog. I haven’t really had any days off except from Wednesday this week in several weeks. At least I think it’s been like 2-3 weeks. The weekends have luckily in general had some time off though. It looks like the website is going to be finished and ready for launch soon, and that’s gonna be fun! First of all it’s been a long time since I’ve done all the coding but it’s also gonna be fun to launch it in itself because finally people can see it, and use it! People who know me knows that I always put my all in the things I do, so this speech therapist website will have a lot of info on every subject, what my mom does and how she helps people who struggle. The information is gonna be easily accessible, but the topics will also be described thoroughly. It’s gonna be awesome!

Except from working it’s been a lot of focus on World of Warcraft (like I also wrote about 13 days ago). It’s a lot of exciting and interesting changes going on right now, and it’ll probably keep changing even more. The changes aren’t necessarily happily accepted by me, but luckily I have some cool people around me who helps me understand them and get used to them. Right now I’m catching up on old content, especially Legion (the last expansion). I had several characters that had very good progress but when I changed over to Horde and a new server I didn’t have enough money to move over anything except from Nushalea which is the character I play the most and who’s also first priority when it comes to leveling and explore the new areas that will come with Shadowlands. I actually thought I’d write a whole post dedicated to Shadowlands and the changes that have come – but also the ones that will come eventually. It’s even some brand new content right now, a so-called pre-patch event and sadly it’s not impressive at all. It still looks like the new expansion is gonna be good though (luckily). We don’t want a new Battle for Azeroth, which is the current expansion and the one we’ve had since July 2018. When it launched I was still awake and I was up until early morning to be one of the first people to start the new content, along with some people from the guild I ran back then, and the plan is to do the exact same thing right now, at midnight the 24th of November. I can’t wait! I probably don’t have my new headphones though, since it’s sort of defect and I have to send it back to get a new one, so I’ll just have to live with either using my speakers or worst-case a pair of headphones that are truly broken, hooray!

Today it’s Sunday, and my day off, but since there’s been a few changes with my schedule during the week, my workout days have changed to Tuesday, Friday and Sunday, from Monday, Wednesday and Friday and today it was time for some strength! Yoga for weightloss with Adrianne was extremely effective when I started working out in January 2019, so I hope it’ll be effective now as well, with doing that and endurance every other week. And, you know what!? It’s almost Thanksgiving. Thursday November 26th. I know that it’s an American thing and not something Norwegians in general have added to their fall traditions, but I do. I like the thought of having family and close friends over for a big dinner and show them you’re thankful you have them and that you can enjoy some good food with good people you love. I wasn’t supposed to be home this year, but since I am, I’ll arrange a corona-friendly celebration here, home in Færder. I figured I’ll try decorating a bit very soon with some table decorations that really fits in the fall and I’m planning to make Jamie Oliver’s Chilli con Carne, even though I change out the actual minced meat with some vegetarian or vegan substitute. It takes a while to make it, but it’s absolutely, so much, worth it.

This post technically got a bit messy since I’ve jumped from topic to topic, but that’s the way it turns out when I don’t manage to write more often. When I first write I really do want to update properly, since I still wanna share both good and bad stuff that’s happening, even though I probably don’t have the same «oumph» like I had earlier.

I hope everyone has a nice Sunday and if you don’t I really hope you can do something nice for yourself. Everything from watching a good movie to taking a bath, a warm shower, a mudmask or a good food ♡

Razer Kraken Kitty Chroma + Razer Invicta Quartz Pink
(Håper de får Quartz Pink tastatur med Nordic layout og Razer Naga snart.. har kontaktet kundeservice og skrevet på forumet men har enda ikke fått noe svar.. // I hope they get Quartz Pink keyboard in Nordic layout and Razer Naga soon.. I’ve been in contact with customer service and on their forums and I still haven’t gotten a response..)
🔮 Halloween 🔮
♡♡♡♡

Velkommen november

Jeg skulle vel aller helst skrevet dette i går ettersom det faktisk var i går vi ønsket november velkommen. Det er kanskje ikke alle som har det like fint nå som vi går mer og mer inn i mørketiden her i Norge, men jeg har det generelt helt okei og blir ikke nødvendigvis påvirket så altfor mye av den. Jeg har jo tidligere vært veldig flink til å tenne telys (med duft! Vanilje er favoritten) og røkelse, men den rutinen har sklidd litt ut. Jeg sender likevel tankene mine til alle de som har det litt vanskeligere i mørketiden fra før men som også kanskje synes ting er litt ekstra vanskelig i år med tanke på at corona-reglene har blitt skjerpet inn igjen. Jeg sender mange virtuelle klemmer til dere ♡

Dagene går litt i ett med jobbing (jobber fortsatt med oversettelse), World of Warcraft hvor jeg/vi (R og flere venner) forbereder oss til ny expansion som kommer ut 24. november og Discord med den øvrige gjengen selv om de ikke spiller WoW akkurat nå. Saga får også massevis av kos og lek. Hun fortjener det virkelig med den tålmodigheten hun viser når jeg jobber nå! Nesten som om hun forstår viktigheten av det jeg gjør og at hun vil gi meg tid og rom til det, på tross av at hun ikke akkurat er verdens mest tålmodige hund av natur. Jeg lengter vel egentlig litt etter behandling snart også. Psykiateren ser jeg jo ikke mer enn én gang i måneden og jeg ble satt på venteliste hos kommunen da det gikk litt feil vei i august. Ventetiden er vanligvis opp til 3 måneder, men jeg er ganske så sikker på at den kan være litt lenger akkurat nå. I følge noen artikler så har jo selvmordsraten gått opp siden mars og køene for behandling er lenger. Jeg har ikke sett noen store overskrifter på dette i norske aviser, noe jeg synes er rart. Vi har jo satt psykisk helse så til de grader på agendaen med fokus på dette i blogger, sosiale medier og meder for øvrig. Likevel er ikke ting som de burde. Jeg lurer på om det er fordi det ikke har vært nok info og personlige historier, at folk ikke hører, at de riktige folkene ikke hører eller om hvermansen faktisk ikke forstår? Det må jo være en av fire, tenker jeg..

Jeg har tidligere skrevet litt om skrivesperren jeg har opplevd sterkere og sterkere de siste ordene og jeg har ransaket hodet mitt for hovedgrunnen. Det er sammensatt, det er noe jeg er helt sikker på, men jeg tror jeg kanskje har funnet basen nå. Jo fler jeg har hatt kontakt med av leger, psykiatere, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionomer og øvrig helsepersonell så har det blitt vanskeligere å åpne seg. Jo fler som sier de forstår, jo vanskeligere har det blitt å forklare. Jo fler som sier «jeg har ikke lest journalen din fordi jeg ønsker å bli kjent med deg og den du er nå, ikke den du har vært» men så viser det seg at de har studert journalen nøye likevel, jo vanskeligere blir det å stole på behandlere. Om noen helsepersonell leser dette så håper jeg du kanskje tenker deg om en gang til før du eventuelt sier noe slikt til pasienten din. Hilsen noen som har opplevd det selv og som føler at det faktisk svekker evnen til å få tillit til noen, hos noen som allerede har slitt med tillit. Altså, den tilliten. Den er avgjørende for å åpne seg. Den er avgjørende for å tørre å snakke, tørre å skrive. Og jeg tror det er der det har sviktet litt hos meg, at det er der en blokkering har oppstått. Jeg skriver ikke like fritt som før, ikke like åpent heller – og det var jo nettopp det som var basen for bloggen min; åpenheten og friheten til å fortelle hele sannheten av hvordan det er å leve med en nevrologisk tilstand og som psykisk syk. I motsetning til før så skammer jeg meg bare mer og mer. Det forsterkes ytterligere om noen kommer med ord som «jeg hadde ikke orket klagingen din i lengden» når det eneste de får vite er at jeg har noen tunge dager eller en tung periode. Det forsterkes av frykten for å være i veien. Frykten for å være til bry. Og ikke minst frykten for at folk ikke liker deg og at om de mot all sannsynlighet sier det, så er det løgn.

Kanskje det å innse disse tingene vil gjøre det lettere å åpne meg. Kanskje det til og med letter litt på blokkeringen for å skrive. Jeg kan ikke vite det for sikkert enda, men det er lov å håpe.

Welcome November

I probably should’ve written this yesterday as it was in fact yesterday we wished November welcome. I guess not everyone is enjoying this time as much as others, now that we’re meeting the dark time of the year here in Norway, but at least it’s not necessarily a big influence on me. Earlier I was very good with burning candles (scented even! Vanilla is my favorite) and incense, but I kind of lost that routine a year or so ago. I’m sending all my good and loving thoughts to all of the ones who are struggling a little bit (or a lot) more now as a base, but also might have it even harder now when the corona measures are stricter again. I’m sending loads of virtual hugs to all of you ♡

The days are kind of blurry with a lot of work (I’m still doing the translating), World of Warcraft where I/we (R and some friends) are preparing for a new expansion that comes out November 24th and Discord with the rest of the gang even if they’re currently not playing WoW. Saga gets a lot of cuddles and playing too. She definitely deserves it for showing so much patience when I’m working! Almost as if she understands the importance of what I’m doing, despite the fact that she isn’t exactly the most patient dog in the world. I’m also sort of longing after treatment soon. I mean, I see my psychiatrist only once a month and I was put on a waiting list at the municipality mental health care center as well after the therapy didn’t really work out back in August. The waiting list usually is 3 months anyway and it’s very likely that the waiting takes even longer now. According to a few articles the suicide rate has gone up a lot since March and the ques for treatment are longer. I still haven’t seen any huge titles about it in Norwegian papers, which in my eyes is pretty odd. We’ve put mental health on the agenda for so long now, with focusing on it in blogs, social media and media in general. Still things are definitely not like they should. I wonder if it’s because it hasn’t been enough focus on it and personal stories, if it’s that people don’t listen, that the right people doesn’t listen OR if people just don’t understand? It must be one of those four, isn’t it?…

I’ve writen about my writer’s block that I’ve experienced stronger and stronger the last few years and I’ve turned every possible stone to why. It’s a mix, I’m sure of it, but I think I found the base now. The more people I’ve met of doctors, psychiatrists, psychologists, psychiatric nurses, socionoms and other health care workers, the hard it’s become t open up. The more of those therapists saying they understand, the harder it’s become to explain. The more therapists who are saying «I haven’t read your journal because I want to get to know the person you are right now, not the one you’ve been in the past» but then it turns out they’ve studied the whole ting, the harder it gets to trust a therapist. If any health care workers reads this I really hope you’ll think about it all once more before you maybe say something like that to your patient. This comes from a person who’s experienced it and the fact that it actually decreases the ability to trust someone, who was already struggling with trust from before. I mean, trust.. It’s so crucial for being able to open up. It’s crucial to be able to speak, to be able to write. And I think that’s what’s kind of failed on my end, that that’s where the block started. I don’t write as freely as I did before, not as open either – and that was the whole base, the whole point with my blog; being open and daring to freely share the truth about what it’s like to live with a neurological disorder as well as being mentally ill. In contrary to before I’m actually more and more ashamed of being me. It obviously gets stronger when someone manages to say something like «I definitely wouldn’t have been able to deal with your complaining all the time» when all you’ve told that person is that I’m just having a bad day, or I’m just in a rough spot right now. It enhances the anxiety of being in the way. The anxiety of being a bother. And most of all the anxiety about that people don’t like you, and if they say they do, they’re obviously lying.

Maybe being able to see these things will make a change. Maybe it’ll be easier to open up. Maybe it’ll even take away a little bit of the block that’s in the way of writing. I can’t know for sure yet, but it’s definitely worth hoping.

Slikt vær burde det vært nå, men istedet har vi 18°C // This is the kind of weather it should’ve been now, but instead we have 18°C

Pyjamasparty

De siste dagene har jeg brukt mye tid på å hjelpe mammi å oversette en behandlingsmetode for logopeder fra engelsk til norsk. Jobben har vært.. krevende. Det er jo ikke akkurat bare vanlig engelsk, ikke hele tiden iaf, ettersom det er en behandlingsmetode. Det har vært interessant og utrolig lærerikt og jeg elsker jo i grunn å lære nye ting, helst så ofte som mulig, haha. Jeg tror jeg har brukt omtrent 10-11 timer på det nå, og i går ble jeg ferdig. På tross av hvor lærerikt det har vært så har det også vært slitsomt og krevende. Prioriteringer blir selvfølgelig annerledes og nå er jeg ganske sliten. Derfor har i dag blitt pysjdag. Jeg har jo ikke så mange «sånne» dager lenger – de dagene hvor det er vondt å være våken, så da bestemte nok hodet mitt seg for at det var på tide med noen nye sånne dager. Jeg vet jo at de kommer, men jeg er likevel ikke forberedt på tross av mye erfaring med akkurat de dagene tidligere. På grunn av det bestemte jeg meg at for i dag er det lov å gå i pysj/koseklær og bare gjør ikke noe hvis det er det jeg ender opp med å gjøre. Men let’s be fair, akkurat nå skriver jeg jo, og jeg fikk plutselig en trang til å rydde opp i bilder på telefonen min. I tillegg har jeg jo lille, fine Saga som allerede har fått ganske mye kos og oppmerksomhet i dag, men man kan jo aldri få nok av dét!

Pyjamas party

The last few days I’ve used a lot of time helping my mom translate a type of treatment that speech therapists use, from English to Norwegian. It’s been.. demanding. It’s not exactly regular English, at least not all the time, since it’s a treatment method. It’s been interesting and I’ve learnt a few things and I actually do like to learn new things, as often as possible to be honest, haha. I’ve used about 10-11 hours and I finished it off yesterday. No matter how interesting and educating it is it was also quite demanding (as mentioned above) and exhausting. It’s been a lot of prioritizing different so I’m a bit tired now. Therefore, I had a pyjamas day today. I don’t have a lot of «those» days anymore – the days where staying awake is borderline painful, so I guess my head decided that now was the time. I mean, I know they’ll come but somehow I’m not really prepared even though I’ve got a lot of experience on those kind of days. Because of that, I decided that it was okay to wear pyjamas/cozy clothes and not do anything, if that’s what I end up doing today. But let’s be fair, right now I’m actually writing and suddenly I got an urge to clean up in the photo section on my phone. In addition to that I do have little Saga who’s already gotten quite a lot of cuddles and attention today, but let’s be fair, one can never have enough of that!

Bursdagsgave fra foreldrene til R! // Birthday present R’s parents!

Savn

Savn betyr så mye. Det kan omfavne så mye. Og akkurat nå her jeg sitter i gamingstolen min så savner jeg faktisk en del. Jeg savner ting jeg har, ting jeg hadde og til og med ting jeg aldri har hatt.

Først og fremst så savner jeg kjæresten min – selvfølgelig. Jeg har ikke sett han siden 28. september, og det er mange som spør meg «hvordan klarer du i det hele tatt et langdistanseforhold?». Svaret mitt er det samme hver gang; jeg «må» det bare. Du har ikke alltid kontroll på hvordan hjertet ditt (eller hodet, for det er jo der følelsene faktisk sitter). Du har ikke alltid kontroll på hvem du faller for, hvem du forelsker deg i eller hvem du elsker. Mange av oss har vel elsket mange rare ting opp gjennom årene, mange har vært i dårlige forhold. Likevel har man ikke gått ut av det fordi man rett og slett er blind – og man elsker. Jeg er heldigvis ikke i et dårlig forhold. Jeg er i et fantastisk et. Et som er omsorgsfullt, kjærlig, forståelsesfullt og ikke minst er vi også bestevenner. Jeg tror det er her mange trår både riktig og feil. R og jeg har nemlig vært bestevenner i nesten 3 år før vi ble et par, før vi ga etter forelskelsen, til tross for avstanden. Når vi er fysisk sammen er det absolutt fantastisk. Når vi er borte fra hverandre er det vondt, men vi videochatter hver dag. Vi spiller sammen, vi snakker sammen, vi ler sammen og vi gråter sammen. Det er ikke alle som er like heldige.

Jeg savner også et rolig hode. Et rolig liv. For hodet mitt har vært spesielt kaotisk i over en måned nå. Medisinene er ikke optimale, men det er ikke sikkert de kan bli det på grunn av fysiske reaksjoner på de medisinene som faktisk gjør hodet mitt mye mindre kaotisk. Jeg må derfor prøve å finne andre måter å roe ned hodet på. Andre måter å få kontroll på. For øyeblikket er det aller beste å spille World of Warcraft. Synke inn i en annen virkelighet. Konsentrere meg på noe annet, noe som ikke har alle kaoselementene fra det vanlige livet i seg. Det er i tillegg et sted jeg er sosial i veldig stor grad og jeg får stimulert sanser/ferdigheter som konsentrasjon, sosial samhandling og samarbeid. Det er et sted jeg har mulighet til å forbedre meg i, det er en læringskurve.

Jeg savner familien min. Det er ikke så lett å få til sosiale eventer når vi enda har corona og covid-19 som et samfunnsproblem i hele verden. Spesielt nå som tallene går opp overalt fordi folk rett og slett ikke følger retningslinjer, anbefalinger og regler relatert til å holde sykdoms- og dødstallene nede. Det er frustrerende å være en av de og en av de familiene som følger retningslinjene når det er mange som tydeligvis ikke bryr seg. Jeg har forståelse for at folk er lei, for det er jeg også. Men vi får ikke holdt sykdoms- og dødstall nede som vil si at det blir mindre frihet i lang tid fremover.

Jeg savner behandling. Dessverre ble den forrige kontakten i kommunens psykiatri- og rusomsorg avsluttet etter noen måneder av forskjellige (personlige) grunner. Jeg ble satt på venteliste igjen og nå venter jeg bare. Jeg håper at det denne gangen blir tatt hensyn til mine personlige behov denne gangen (er det ikke det de skal in the first place?) slik at det kanskje går bedre.

Jeg savner streaming. Den forrige gangen jeg prøvde streamingen igjen i mars avsluttet jeg fort. Det ble et for stort press og det ble for mye angst. Jeg skulle så gjerne startet opp igjen, og fått det til! Fordi jeg tidligere har elsket «jobben» og mestringsfølelsen det gir meg. Jeg savner å underholde og jeg savner å snakke om seriøse temaer som seerne kanskje hopper inn i via chatten også. Det hadde vært gøy å gi det en til sjanse og jeg vurderer det virkelig nå.

Jeg savner kreativitet. Kreativitet har vist seg i flere former for meg opp gjennom årene. Klesdesign, webdesign, smykkelaging, tegning (mest mot tatoveringer jeg skal ta selv), fotografi og skriving. På et tidspunkt var det flere som oppmuntret meg til å skrive en bok og jeg var til stor hjelp for mange mennesker. Kreativiteten mot bare én av disse tingene ville utgjort en stor forskjell i livet mitt, tror jeg, ettersom dette – i likhet med ting jeg oppnår i World of Warcraft – kan gi enorm mestringsfølelse.

Jeg har i dette innlegget naturligvis ramset opp ting jeg savner og ting jeg håper jeg kan få igjen og/eller oppleve igjen. Jeg vet heldigvis at jeg antageligvis ser kjæresten min igjen om ikke lenge. Jeg vet at jeg skal fortsette å spille World of Warcraft og jobbe hardt der for å bli god sammen med en gjeng andre flotte mennesker. Jeg vet at jeg har to små jobber når det kommer til det visuelle med webdesign (den ene er denne bloggen) og jeg vet at jeg skal sette opp noen planer slik at jeg kanskje får til å skrive litt mer. Jeg er ikke 100% sikker på hva skrivingen vil handle om, men jeg har fått forslag av noen mennesker rundt meg slik at jeg kanskje kan komme i gang igjen i en eller annen form og kanskje skrivegleden og kreativiteten vil blomstre igjen på denne måten. Jeg vet i tillegg at jeg har fått en ny, ekstrem styrke til å håndtere angst og angstanfall slik at skrivingen (og mulig streaming på Twitch) kanskje ikke blir så forferdelig skremmende likevel.

Jeg har også noen spørsmål, nå som denne posten skal ende. Har jeg fortsatt lesere som ville tenkt seg å følge meg videre, uavhengig om jeg skriver om hverdag, gaming eller psykisk helse? Dere kan godt bare trykke tommel opp på innlegget istedenfor å kommentere. Ville dere også (eller istedenfor) følge meg på Twitch om jeg begynner å streame? På dette spørsmålet er det vel nesten bedre med en kommentar enn bare en tommel opp. Du kommenterer ved å fylle inn e-post og navn (e-post vil være synlig for meg men ikke andre som kommenterer, og du trenger ikke å bruke ditt egentlige navn men bare «anonym» eller noe annet) og hva du vil kommentere og trykke på «send inn». Den vil da komme opp hos meg slik at jeg kan godkjenne eller avslå (sistenevnte er som regel på grunn av spam eller useriøse kommentarer).

Jeg håper at alle sammen har det bra, at dere får en fin dag/kveld og at dere passer godt på dere selv i denne kaotiske tiden preget av corona!

Missing something

Missing something can mean a lot. It can embrace a lot of things. And right now, when I’m sitting here in my gaming chair I actually do miss a lot of things. I miss things I have, things I’ve had and even things I’ve never had.

First and foremost I miss my boyfriend – obviously. I haven’t seen him since September 28th and a lot of people are asking me «how can you even deal with a long distance relationship?». My answer is always the same; I just «have» to. You can’t always control your heart (or your head, because that’s where the feelings actually exist). You don’t always control who you fall for, who you fall in love with and who you end up loving. Many of us have probably loved a lot of weird things through the years, many of us have been in bad relationships. You still haven’t ended it because you’re straight up “blind” (love makes you blind) – and you love that person for some odd reason. I’m luckily not in a bad relationship. I’m in an amazing one. A caring, loving and understanding one, and we’re also lucky enough to be best friends. I think this is where a lot of people step wrong, or right. R and I have been best friends for almost 3 years before we became a couple, before we really gave into the relationship, despite the distance. When we’re physically together it’s absolutely fantastic. When we’re apart it hurts a lot, but we’re videochatting every single day. We play games together, we talk together, we laugh together and we cry together. Not everyone is as lucky as we are.

I also miss a calm head. A quiet life. Because my head has been extremely chaotic for more than a month now. My medicines aren’t optimal, but they might not ever be because of physical reactions on the medication that actually works optimal and make my head less chaotic. So I just have to find other ways to calm down my head. To regain control. Right now that mostly includes playing World of Warcraft. Sinking into a different world, a different reality. Concentrate about something else, something that doesn’t have all the chaos my everyday life has. It’s also a place where I’m social in a big way and I stimulate senses/skills like concentration, social interaction and working together with other people. It’s a place where I have the opportunity to get better, there’s a learning curve.

I miss my family. It’s not that easy to get social events up and running when we still have corona and covid-19 as a problem in society, all over the world. Especially now when numbers are going up everywhere because people just don’t pay attention to guidelines, recommendations and rules tied to keeping illness- and numbers of deaths down. It’s frustrating to belong to one of those families who actually are following the guidelines/rules when there are so many people who obviously don’t care at all. I do understand the feeling of being tired of all this, of being sick of it. I am too. But we can’t keep the illness and numbers of deaths down that way, which means we will struggle with this for a longer time.

I miss treatment. Sadly my contact with the person in psychiatric and drug care center ended because of different (personal) reasons. I’m now on a waitlist again so I’m literally just waiting. I hope that this time my personal needs will be followed (aren’t they supposed to do that in the first place?) so it might be better.

I miss streaming. The last time I tried again in March I quit pretty fast. It ended up being a lot of pressure and too much anxiety. I would love (so much!) to start up again and see it through! Mainly because I earlier absolutely loved the “job” and the feeling of accomplishment that it gave me. I miss entertaining people and talking about serious subjects that my viewers also has personal views or experience on. It would be a lot of fun to give it another chance and I’m actually really, truly considering it right now.

I miss creativity. My creativity has appeared and shown itself in different ways through the years. Designing of clothes, webdesign, making jewelry, drawing (mostly just future tattoos I want and “need”), photography and writing. At one point several people actually wanted me to write a book and I was of great help to a lot of people. Creativity to just one of these things could make a huge difference and impact on my life, I think, in addition to the things I manage to accomplish in World of Warcraft because it could give me a really good feeling of accomplishment.

In this long post I’ve obviously listed a lot of things I’m missing and things that I hope I can start up again and/or experience again. Luckily I know that I’ll likely see my boyfriend soon. I know that I’ll continue playing World of Warcraft and work hard to become great along with awesome people. I know that I have 2 small projects within webdesign (one is for this blog) and I know that I’ll make a list so that I might be able to write again. I’m not 100% certain of what the writing will be about, but I’ve gotten some ideas and suggestions from the people around me so that I might be able to start again, in some way or another. Maybe the joy of writing will come back that way? I don’t know. I also know that I’ve gotten a new, amazing strength to deal with anxiety and anxiety attacks which also might make the writing (and maybe even streaming on Twitch) easier so that these things might not be as terrifying anymore.

I’ve also got some questions for you guys, now that this post is ending. Do I still have readers who will continue following me, even if I’m writing about my everyday life, gaming or mental health? You can just click the thumbs up under here instead of commenting if you want. Would you also (or instead of) follow me on Twitch if I start streaming again? This question might be better answered with a comment. You can comment by filling out e-mail address and name (the e-mail address will be visible for me, but not other people that are commenting and you don’t necessarily have to use your own name so you can write “anonymous” or something else of your choice) and what you will comment before you click on “send inn” under here. If you do that it will be visible for me and I’ll be able to either approve or decline the comment (the latter is mostly used for spam and less serious comments).

I hope that you’re all doing good, that you’ll have a good day/evening and that you take good care of yourself in this chaotic time influenced by corona!


Til toppen