Jul

WoW oppdatering

Okei, så jeg oppdaget at jeg 100% ødela døgnrytmen på mandag ved å sitte oppe til klokken 3. Den er utrolig kjip ettersom jeg hadde kommet inn i en døgnrytme de siste 2 ukene hvor jeg har stått opp klokken 8, tross at jeg ikke har fått sove før halv tre på morgen. Launch var vel strengt tatt ikke noe å skryte av heller da min server var den eneste som krasjet, og det skjedde 23:57, så det var til og med før expansionen kom live. Vi brukte litt over én time på å kunne komme inn på serveren igjen, og gjett hva? Da Ele, R og jeg spilte i går så krasjet serveren vår da også. Det var visst en annen server som gjorde det også, men det er ganske få i forhold til alle serverne som finnes. Vi tuller med at Blizzard Activision er et «small indie company» da det ikke er stort å gjøre når de ikke sørger for at serverene ikke får problemer når det er mange som spiller. I skrivende stund (13:16) er jeg nummer 1544 i køen for å komme inn og beregnet tid er 42 minutter – så vi får se. Både Ele og R er også i kø, så vi får spille litt når alle endelig er inne.

Vi har «kun» kommet til 54, mens andre allerede er level 60. Jeg føler litt på det akkurat nå, at jeg har ting som skjer in real life slik at jeg ikke kan sitte å konstant spille, sånn som mange andre. Ikke misforstå; jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg har et liv som består av mer enn gaming! Men noen ganger så er det kun dét jeg vil gjøre, og spesielt nå. Har jo fått kommentarer som «er du bare 54? jeg er 60 og vi skal begynne med ting nå, blir du med?». Exsqueese me (som jeg sier, haha), jeg har ting som skjer irl faktisk. Men jeg fikk et annet syn på det i går også, av en jeg spilte med tidligere; det kan godt hende at de som sitter og konstant spiller egentlig skulle ønske at de hadde ting som skjedde. At mange av de kanskje er alene, og ikke har noe annet å gjøre. Det er jo egentlig trist å tenke på, og som jeg skrev over her så er jeg jo glad for at jeg har ting som skjer, selv om noe av det kanskje er litt trist, vondt eller frustrerende.

Jeg ble nesten helt ferdig med julegaver i går, og herlighet så glad jeg er for det. I fjor blåste jeg bort alle pengene mine i desember, og i år har jeg valgt å snakke med folk om å ikke gå over styr og heller legge kjærlighet i gavene i stedet for penger. Jeg har alt under kontroll og mangler kun å bestille noen greier på nett. Jeg tror likevel at de rundt meg blir glade da, ettersom alle gavene er nøye plukket ut til dem. Jeg vet det jo egentlig, det med at det er tanken som teller, ikke pengene som er brukt. Bestevenninnen min Marty skrev et veldig fint innlegg om det, rett før hun dessverre døde i 2017.

«Jul og samfunnspress»

23. november 2017

Hvert eneste år rundt denne tiden, så er det alltid mye press på hva man skal kjøpe i julegaver, men også hva man ikke kan kjøpe. Nordmenn bruker mange tusen(nærmest 6000-7000 tusen hver) hvert eneste år på julegaver, men hva med de som ikke har all verden med penger og muligheter til å få ordnet julegaver? Det er veldig trist, fordi det er det presset om å gi mer enn det man selv har råd til, på tross av det familiemedlemmer og andre sier «Ikke tenk så mye på at det skal koste så mye», så forventer enkelte allikevel at det skal koste mer. Jeg har selv i alle år følt at jeg må gi mer enn det jeg har råd til, fordi jeg vil ikke at noen skal føle seg urettferdig behandlet, så må jeg være rettferdig, men jeg kunne selvsagt gitt gaver til en verdi av 100-200 kroner hver, men ville det ha vært bra nok? Jeg mener, det er jo tanken som burde telle, men det er alltid noen som vil ha akkurat det de ønsker – om det er en gaming data til 10 tusen eller om det er en klokke til 500 kroner. Det er ikke at jeg mener å rakke ned på andre, men det er slik jeg føler det hvert eneste år, på tross av at tanken er alltid god bak en gave, det er bare.. Det samfunns-presset over å gi mer, for man vil ikke være sær heller.

Jeg tror dette har mye å si om det å kunne passe inn i samfunnet og ikke være den kjipe i familien,
men jeg tenker jo at julaften er noe man bør glede seg til på grunn av kjærligheten vi burde ha til hverandre enn til gavene.

Dette var noe jeg følte på den gangen, og det er noe jeg føler på nå også. Men jeg tror at i år har jeg fått det til. Det ble egentlig litt for mye digresjon her, men jeg husket at hun hadde skrevet et innlegg om akkurat det med julegaver, så jeg ville bare gjengi det her.

Tilbake til WoW; serveren Ele, R og jeg spiller på ble nettopp offline for en «oppdatering» eller reparasjon eller hva det nå var så hurra for det. Forhåpentligvis er det ikke like kjipt å spille når den er oppe og går igjen!

WoW update

Okay, so I realized I 100% ruined my sleep pattern on Monday by sitting by my computer until 3 in the morning. It’s incredibly annoying as I’ve been waking up at 8 the last 2 weeks and I’ve been able to do a lot of stuff by doing so, even though I sometimes can’t sleep until 3. Launch was strictly speaking nothing to brag about anyway, since the server I’m playing on was the only one to crash and it happened at 23:57 so the expansion hadn’t even come online yet. We spent a little bit more than an hour to be able to get into WoW and guess what? When Ele, R and I played yesterday our server crashed once again. Apparently some other server also did at one point, but that’s very few compared to how many servers there are. We’re constantly joking around about Blizzard Activision being a small indie company since we can’t really do anything when they can’t avoid servers crashing when there are a lot of people playing. As I’m writing this (13:16) I’m number 1544 in the que to come into the server and estimated time for me to do so is 42 minutes – so we’ll see. Both Ele and R is also in the que, so hopefully we can play a bit more once all 3 are online.

We’ve “only” come to level 54 while others are 60 already. I feel that one a little bit now, the fact that I have things happening in real life so that I can’t actually play constantly, like so many other people can. Don’t misunderstand, I’m happy that I’ve got a life that consists of more than gaming! But sometimes that’s all I want to do, and especially right now. I’ve gotten comments like “Oh, you’re only 54? I’m 60 and getting ready to do mythic, are you in?”. Exsquees me (as I say, hahah), I actually have things happening IRL. But I also got it from another viewpoint yesterday by someone I used to play with; it might just be that someone playing all the time wishes that they actually had something to do. That many of them maybe are all by themselves and has nothing else to do. And THAT is sort of sad, and as I wrote over here, I am happy that I have things happening, even though some of it might be sad, painful or frustrating.

I almost finished Christmas present shopping yesterday, and oh my gosh, I’m so happy about it. Last year I spent basically all my money in December so I’ve talked with people this year and we’ve agreed to not go overboard and rather put love into it and not money. I’ve got everything under control and I only lack a few things I can order online. I do think the people around me will be happy though, since the gifts are carefully thought of, especially for them. I know that in reality it’s the thought that counts, not the money spent. My best friend Marty wrote a nice post about this on her blog right before she sadly passed away from us in 2017.

“Christmas and pressure in society”

November 23rd 2017

It’s a lot of pressure around this time every year about what to buy people for Christmas, but also what not to buy. Norwegians spend many thousand (almost 6000-7000 each) every year on gifts, but what about the people who don’t have all the money in the world and the opportunity to fix presents? It’s very sad, because it’s the pressure of giving more than you’re actually able to give, even though your familymembers are saying “it doesn’t matter, it doesn’t have to cost that much”,  some people still expects it to cost a lot. I’ve always felt that I have to give more than what I can afford because I don’t want anyone to feel treated unfairly so I have to be fair, and I could have bought presents worth 100-200 to each and everyone of them, but would that be good enough? I mean, it’s the thought that counts (or it should be) but there’s always someone who wants EXACTLY that one thing – whether it’s a gaming pc to 10k or if it’s a watch to 500. I’m not trying to put anyone down but that’s how I feel it, every year, even though the thought behind a gift is good, it’s just.. that pressure from society to give more, because you don’t wanna look stupid.

I think this has a lot to say about whether you fit into society or not, and not being the awful family member, but I personally think that Christmas eve is something you should look forward to because of the love we have for eachother – not the fifts.

This was something I felt really strongly back when it was written, but I feel it now as well. This year however, I think I’ve managed to do it very well. There was too much digression, but I remembered that Marty wrote a post about the whole Christmas presents thing so I just wanted to share it here.

Back to WoW; the server Ele, R and I play on just went offline for an “update” or repair or whatever it was, so yay for that. Hopefully it’s better to play when it goes live again!

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

Flere luker (og litt kaos)

Hei alle sammen, og god lørdagskveld! Det ble et lite opphold igjen grunnet et lite kaos som oppstod tidligere i uken. Ting ble veldig vanskelig, og mitt forhold til forutsigbarhet ble testet. Som veldig mange vet er forutsigbarhet noe som er absolutt nødvendig for mange med Aspergers syndrom og andre autismelidelser, og selvom reaksjonene mine har blitt noe bedre kan det innimellom kræsje helt likevel. Det endte i en meltdown torsdag ettermiddag som hadde ringvirkninger.. Dagen i går ble dermed veldig tung (noen ganger sitter de følelsene virkelig hardt i), men i dag var det overraskende nok litt bedre. Jeg fikk til å delta i Glory of the Pandaren Raider runnet med en community som heter Livelysium og jeg endte opp med mounten jeg ønsket meg! World of Warcraft er forresten noe jeg tenkte jeg kunne skrive litt om på bloggen også, ettersom det har blitt en rimelig stor del av hverdagen min igjen. Jeg spiller mye med kompisen min Kim og deltar innimellom på events som Livelysium hoster, så jeg tenker at jeg kanskje klarer å ta mot til meg for å starte opp streamingen igjen etter jul en gang. Det er jo et fint nyttårsforsett sånn egentlig. Det er så utrolig gøy når jeg kan snakke med de som ser på, men det som stopper meg er angsten for å bli latterliggjort, så i mellomtiden skal jeg prøve å gjøre noe med den (selvom det selvfølgelig sitter så dypt at det ikke bare er å knipse med fingrene).

Jeg har litt mer rydding og en tur på loftet igjen for å kunne virkelig slappe av på denne lørdagskvelden, men det er rimelig fort gjort. Det blir taco, og enten litt Jane the Virgin (begynte å se på den for en stund siden, og Jane er virkelig rå altså!) eller et eller annet fint på TV. Det er tross alt lørdag. Jeg håper alle sammen har en superfin kveld videre og koser dere med hva enn dere finner på denne lørdagskvelden 💜

More calendar gifts (and a little chaos)

Hey everybody and happy Saturday night! Turns out I took a little hiatus because of some chaotic things that happened earlier this week. Stuff got a bit hard and my need for predictability got tested. As a lot of people probably already know, predictability is a huge necessity for a lot of people with Asperger’s syndrome and other Autism Spectrum disorders, and even though my reactions to change in plans are somewhat better it still turns into a crisis every ones in a while. I ended up with a meltdown Thursday afternoon and it affected everything. Yesterday was (obviously) a very hard day (sometimes those overwhelming feelings stick for a while) but today was surprisingly a bit better. I managed to participate in the Glory of the Pandaren Raider run with a community called Livelysium and I ended up with the mount I wanted! World of Warcraft is by the way something I’ve been thinking about writing about here as well since it’s become a huge part of my life again. I play a lot with my friend Kim and I also participate in the events Livelysium hosts every once in a while, so I was thinking I might end up starting up my stream again some time after Christmas. That’s actually kind of a good new year’s resolution as well. It’s so much fun when I can chat with the people who are watching, but the one thing that stops me is the fear of being ridiculed, so in the meantime I’m gonna try my hardest to work on that (even though it sticks deep, so it’s not over by just snapping your fingers).

I’ve got a little more tidying up and a trip up to the attic left before I can really chill this Saturday night, but that’s easily done. I’m gonna make tacos, and I’ll either watch Jane the Virgin (I started watching that a while ago, and damn Jane is cool!) or something else on the TV. It is Saturday, after all. I hope every one of you have a great night and have a nice time doing whatever you want to do this Saturday night 💜

Gleder meg til å prøve denne bath bomben! // Looking forward to try out this bath bomb!
Ikke min farge i det hele tatt men jeg elsker designet på selve pakningen! // Not really my color at all but I love the design of the packaging!

Siste shoppingrunde

Før jul altså, ikke for alltid. I dag tok Tina og jeg en lenge planlagt tur til byen for å gjøre ferdig julegaver i god tid. Jeg kommer nemlig aldri til å klare det stresset som er ute dagene før julaften, så da er det greit å være sikker på at man blir ferdig tidligere. Vi startet dagen med å gå innom Alien tattoo for å hente gavekortet Tina vant da jeg meldte henne på en konkurranse (yay!) før vi tok oss turen til La Baguette for fantastisk kaffe og vegansk mat. Jeg digger at flere og flere steder kommer med veganske alternativer! Det gjør det virkelig så mye lettere. Det er jo tross alt koselig å ta en tur på en kafé eller restaurant innimellom, om man har muligheten. Jeg fikk altså til å kjøpe inn de siste julegavene, så nå gjennstår bare å pakke de inn i tillegg til at en skal sendes til Bodø og så er jeg 100% klar for julen.

I julekalenderen i dag var det en supersøt neglfil som jeg tror jeg kommer til å ha med meg i vesken slik at jeg får ordnet neglene hvor som helst, når som helst. Neglene mine har en tendens til å flise seg opp og knekke, selv med neglelakk så det er jo bare teit at jeg ikke har hatt en neglfil oppi veska en stund allerede.

Dette var dagens lille oppdatering og jeg har til og med postet både snapchat story og et bilde på instagram. Mission accomplished, og jeg tror vi kan gi meg omtrent 5 plusspoeng i dag. Jippi!

The last round of shopping

Before Christmas, that is. Not forever. Today I went to the mall with Tina as we’ve planned it for a long time, to finish up the gift shopping. I’m never gonna be able to handle the stress everywhere the last few days before Christmas, so it’s nice to finish it in good time. We started the day with going by Alien tattoo to pick up the gift card Tina won after I signed her up for a competition (yay!) before we went over to La Baguette for fantastic coffe and vegan food. I love that more and more places offers vegan alternatives! It makes everything so much easier. I mean, it is nice to go out to a café or a restaurant from time to time if you can. I managed to finish the last few gifts, so now there’s just wrapping and sending one of the packages to Bodø left and then I’m 100% ready for Christmas.

In my calendar today there was a really cute nail file and I think I’ll have it in my purse as it gives me the chance to fix my nails wherever, whenever. My nails have a tendency to break even when using nail polish, so it’s just stupid of me to not have a nail file with me already.

This was today’s little update and I’ve even posted a Snapchat story and a picture on instagram. Mission accomplished! I think we can give me 5 plus points today. Yay!

Helt vegansk. Nam! // All vegan. Yummy!

Desember as

Hei alle sammen, og god desember! Jeg er fortsatt i live, og nå er jeg klar for litt blogging. I år har mammi og jeg vært så søte å ha kjøpt adventskalendere til hverandre og jeg har fra Makeup Mekka, så da fikk jeg en veldig god idé. Hva hvis jeg viser dere hva jeg har fått i kalenderen hver dag? Kanskje jeg kommer inn i en slags rytme med å gjøre dette, selvom jeg kanskje ikke skriver like mye. Det hadde vært kult!

Livet generelt akkurat nå er ganske slitsomt. Jeg tok meg jo tid til å kjenne på hvordan jeg hadde det for noen uker siden (som jeg nevnte i forrige innlegg) og da kjente jeg hvor sliten jeg var. Utslitt, faktisk. Det jeg vet nå som jeg ikke visste da jeg skrev det forrige innlegget er at jeg trenger litt tid alene. Jeg har egentlig ikke kjent på dette så mye i forhold til mange med Asperger som jeg har snakket med. De forteller nemlig en trang til å være alene hver gang de er slitne etter sosiale påkjenninger, og jeg har alltid funnet dette veldig rart ettersom jeg alltid har kjent på det å være mest trygg sammen med noen andre. Men med alt som har skjedd i det siste så kjenner jeg faktisk på den jeg også, det at jeg trenger tid til å være alene med meg selv.

Jeg vet nå hva jeg er i stand til å klare om jeg presser meg hardt nok. Men jeg vet også konsekvensene av det å presse seg sånn her hardt, og jeg er ganske så sikker på at det ikke er verdt det. Jeg vet nå at tross i at det er fint å være ute og sosial innimellom så er det faktisk hjemme jeg trives best. Hjemme med gaming, film eller en morsom tv-serie for å få tankene mine litt bort fra den virkelige verden. Hjemme med gitaren og ukulelen min. Hjemme, der hvor jeg er trygg og varm. Når jeg gamer så er jeg forresten ofte på voice chat på et program som heter Discord, og når jeg er sosial med andre mennesker der så er det faktisk for meg som å være sosial utenfor hjemmet også.

I dag skulle jeg egentlig vært i behandling. Jeg går jo regelmessig til behandling i kommunepsykiatrien hver uke, og med denne behandleren så har jeg et fast tidspunkt hver uke og det er så sinnsykt deilig! Rutiner as. De er jeg glad i. Men i dag var det jo så glatt! Jeg leste avisen og det ble jo faktisk anbefalt å ikke kjøre om du ikke absolutt måtte og de fleste bussruter var innstilt. Det sier hvor ille det er, og jeg måtte ringe behandleren min å avlyse. Dette ble egentlig til en liten krisesituasjon for meg da jeg ikke har vært der på 6 uker. Man kan trygt si at det har skjedd litt på over en måned.

I dag var det tid for å endelig ta opp vegisterkakene jeg laget i fjor jul for å finne ut hvor vidt jeg vil lage de på den måten jeg gjorde i fjor eller om jeg skal prøve en annen oppskrift. Man må jo tross alt være forberedt på julematen i god tid i forveien! Ikke det at 3 uker er supergod tid i forveien, men det er da noe. Jeg fant nylig ut at jeg endelig liker kikerter også (takket være Chilli sin carne fra Jamie Oliver), så det er mye mulig at det blir noe annet (eller noe i tillegg) til vegisterkakene.

Jeg er tilbake (oftere for godt, forhåpentligvis) og jeg håper dere faste lesere kommer tilbake igjen og at jeg også får noen flere lesere 💜

December

Hello everybody, and happy December! I’m still alive and now I’m ready for some blogging. This year my mom and I decided to buy advent calendars for each other and I have the one from Makeup Mekka, so I got a really good idea. What if I show you what I get in the calendar, every day? Maybe I’ll get in some sort of routine even though I might not write a lot every day. That would be super cool!

Life is in general a bit exhausting now. I took some time to actually feel how I really was a few weeks ago (I wrote this in the last blog post) and all of a sudden I felt how tired I was. Exhausted actually. What I know now, that I didn’t know at the time, is that I need some time alone. I haven’t felt that a lot compared to other people with Asperger’s that I’ve talked to. They’ve explained a need to b alone when they’re tired after social things and I’ve always found that a bit weird as I’ve always felt that I’m safer when I am with someone else. But with everything that’s happened lately I actually feel like them, the fact that I need some time to be alone with myself.

I know now what I’m capable of doing if I push myself hard enough. But I’m not really sure whether it’s worth it when you see the consequences, and I’m pretty sure it’s not. I know now that even though being social and doing things outside now and then is good and fun, it’s at home I thrive the most. Home with gaming, movies or a show that makes me thing of everything else but myself. Home with my guitar and ukulele. Home, where I’m safe and warm. When I play games I’m by the way often in voice chat in a program called Discord and when I’m social there it feels just the same as when I’m being social in real life.

I was supposed to be in therapy today. I’m in therapy every week in the municipality psychiatry and with this therapist I’m in therapy at the same time every week and that’s incredibly great. Routines. I love them. But today it was so much ice on the roads! I read in the newspapers that it was recommended to not go for a drive unless you really had to, and that most buses weren’t driving out either. That kind of explains how bad the roads were and I had to call my therapist to cancel. That was actually sort of a crisis for me as I haven’t been there in 6 weeks. I can safely say that a lot has happened in over a month.

Today it was also time to take the veggie «meatballs» from last Christmas from the freezer to see if I wanna make them the same way I did last year or if I want to try another recipe. I mean, you have to be prepared for Christmas a while before! Not that 3 weeks is that long, but still. I recently discovered that I actually like chickpeas as well (thanks to Jamie Oliver’s Chili sin Carne) so it’s likely that I’ll make something else (or in addition to) the veggie «meatballs».

I’m back (more often, hopefully for good) and I hope my returning readers will be back, and that I might even get some new readers 💜

Jeg gleder meg veldig til å prøve denne i badekaret! // I can’t wait to take a bath and try this out!
Det blir interessant å teste ut denne øyenskyggen ettersom jeg for det meste bruker kalde farger. // It’s gonna be interesting to try out this eyeshadow as I usually only use cold tones.
Denne blir fin, og som dere ser så er den vegansk også! // This is gonna be great and as you can see it’s also vegan!
Gleder meg til denne! Den er vegansk, den også. // I can’t wait for this! This is also vegan.

Til toppen