Kaos

Livet as #2

Livet har hatt en tendens til å kaste meg litt rundt og få meg til å oppleve litt forskjellige ting, og den siste uken er intet unntak. Jeg kjenner litt på at jeg begynner å bli lei, men det er strengt tatt ikke så mye jeg får gjort med det. Det er litt sånn at jeg kunne ønske at en irsk dverg (leprechaun) kunne kommet ned med en regnbue, blåse litt gullstøv på meg og voila, jeg har litt hell – men det er vel kun i filmer og historier at det skjer. Uansett.. her er jeg. Jeg lever enda, men jeg lever i konstant kaos og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét, samt å være en god forfatter, «fotograf», instagrammer og kanskje også streamer. Ting må liksom falle litt på plass tror jeg, og forhåpentligvis kan ting roe seg – men det tror jeg at jeg har nevnt før uten at det faktisk har skjedd. Jeg føler meg liksom bare ferdig med at ting går feil eller at uventede (negative) ting skjer og det tror jeg at hvem som helst i min (og mammi) sin situasjon akkurat nå ville blitt.

Akkurat nå har jeg egentlig juleferie men det stopper hverken vaskemaskin/rør på vaskerommet og både gulv- og taklampe å streike, og plutselig hadde jeg litt jobb å gjøre likevel. Men den jobben tar jeg i morgen. Jeg har juleferie ut dagen i dag, og jeg har bestemt meg for at jeg har juleferie igjen fra torsdag og ut helgen. Jeg håper jeg kan la høre fra meg snart, og forresten så er Færder logopedi sin nettside oppe og går allerede så det er bare å titte innom ved å klikke her! Det kan være ting som enda ikke er perfekt, men det blir jeg å rette opp i etter hvert som det oppdages (selv om det faktisk egentlig skal være i perfekt stand ut fra testene).

Jeg håper alle hadde en fin julaften selv om jeg vet at mange ikke har det. Om du trenger noen å snakke med og noen å åpne deg for så håper jeg virkelig at du tar det steget. Det finnes både hjelpetelefoner og chatte-tjenester om du ikke vil snakke med noen du kjenner. Under er noen linker som kan være til hjelp nå. Mange klemmer fra meg som kjemper hardt sammen med dere andre ♡

Mental Helses hjelpetelefon
Kirkens SOS
Kors på halsen (Røde kors for alle under 18 år)

Life #2

Lately life’s had a tendency to throw me all over the place and make me experience a few different things and this past week is no exception. I must say I’m getting tired of it, but strictly speaking there isn’t a lot I can do with it. It’s almost like I wish a leprechaun could come down with a rainbow, blow some gold dust on me and *voila*, give me some luck – but I don’t think that happens in real life. Anyway.. Here I am. I’m still alive, but I live in a constant state of chaos and I don’t know how to combine handling that with being a good writer, “photographer”, instagrammer and maybe even a streamer. Things kinda have to settle down and hopefully they can calm down – but I’m pretty sure I’ve written about just that before and it hasn’t really happened. I just kind of feel done with things going wrong or unexpected (negative) things happening and I think anyone in my (and mammi’s) position would agree.

Right now I was supposed to have Christmas vacation, but that doesn’t stop the laundry machine/pipes and lamps in both the ceiling and standing on the floor dying on us, in addition I suddenly had some things to do regarding work as well. But I’m doing that tomorrow. I’m gonna have Christmas vacation until tomorrow and then from Thursday and out the weekend as well. I hope I can be back to writing a bit more again soon, and also btw, Færder logopedi’s (logopedi = speech therapy) website is up and running now! You can see it by clicking here! There might be things that aren’t working perfectly, and in that case I’ll have to right the wrongs as they’re discovered, although it’s supposed to be perfect according to all our tests while working.

I hope everyone had a good Christmas eve, even though I know a lot didn’t. If you need someone to talk to and someone to open up to, I really hope you’ll do just that. There are both phone calls you can make but also chatting online if you don’t want to speak to someone you know. I shared some links that might help under the Norwegian version of this blog post. Loads of hugs from another person who fights hard together with you ♡

November 2019..

Grått

Nå har jeg åpnet og lukket Word 5 ganger allerede, og prøvd å skrive i flere dager. Jeg begynte å få ting på en måte i gang, både med instagram og bloggen. Døgnrytmen var bedre også. Men plutselig skjer det ting som gjør at jeg havner helt utenfor rytmen, enda en gang. Jeg skrev nesten at jeg var bedre på å håndtere endringer tidligere – men det tror jeg ikke. Jeg tror egentlig at jeg alt i alt fungerer mye bedre nå, på tross av at rytmen min på ting jeg har veldig lyst til (blogg, instagram, foto, gaming, «jobb») blir satt ut av spill midlertidig når det inntreffer store, uforventede ting.

Jeg hadde egentlig litt lyst til å skrive om desember, men så var det noe inni meg som stoppet. Jeg har jo skrevet om desember før, og inni hodet mitt er det noe som sier at jeg helt sikkert skrev det bedre før. I tillegg er det jo så mange andre som skriver om det, og inni hodet mitt er det noe som sier at uansett hvor bra jeg skriver eller har skrevet, så skriver alle andre bedre uansett. Jeg tenker at de aller fleste mennesker sitter med en usikkerhet om seg selv på et eller annet tidspunkt, men jeg tror ikke de fleste er klar over hvor altoppslukende den usikkerheten faktisk kan være. Det sies at det bunner i angst, og det kan godt hende, men uansett hvor mye flinkere jeg har blitt til å håndtere ting så vet jeg til dags dato ikke hvordan jeg skal håndtere akkurat den biten. Jeg er ikke så veldig sikker på om kognitiv terapi kan fungere når det kommer til dét heller fordi det har vært et tema før, men enten så har det vært nærmest kjeft og press, eller så har det bare ikke vært observert noen endring. Jeg kan selvfølgelig ta feil – og det håper jeg, for det hadde vært utrolig deilig å kunne jobbet seg ut av de greiene jeg stadig surrer meg oppi.

Uansett.. det er en så utrolig grå, våt og trist desember her hvor jeg bor. Det er det vanlige julestresset, de vanlige såre følelsene, det vanlige savnet.. Men det er også regn. Regn, vått, kaldt, rått og trist.

Misforstå meg rett, jeg gleder meg jo til jul. Men i år blir den annerledes.

Grey

I’ve opened and closed Word about 5 times now, and I’ve tried writing for days. I sort of got things started, with both Instagram and the blog. My sleep schedule/pattern was also better. But all of a sudden, a lot of chaotic things happen and it makes me fall out of my rhythm, again. I was about to write that I was better at dealing with chaotic things earlier – but I don’t think that’s true. I believe that all in all, I do function way better now, despite that the rhythm I’m in (or not in) when it comes to things I want to do (blog, Instagram, photography, gaming, “work”) gets disturbed when big, unscheduled things happen.

I wanted to write a little bit about December, but then something inside of me just stopped. I’ve written about December before, and in my head something is telling me that I wrote it better before. In addition, there’s a lot of people that writes about December, and there’s something in my head telling me they write it even better than I ever have or will. I think that most people are stuck with an insecurity about themselves at one point in their life, but I don’t think most people realize how all-consuming it can be. How handicapped it can make you. They tell me it’s because of anxiety, and that might be, but no matter how much better I am dealing with most of the anxiety I still don’t know how to handle that part. I’m not entirely sure cognitive therapy can function when it comes to it either, because it’s been a topic before and either it’s been pressure and correcting in non-friendly ways, or there’s simply just been no change. I can absolutely be mistaken about this – and I hope so, because it would be extremely satisfying to be able to work myself out of these things.

Anyway.. It’s an incredibly grey, wet and sad December where I live. It’s the usual stress with Christmas, the usual soar feelings, the usual missing something or someone.. But it’s also rainy. Rainy, wet, cold, high air humidity and depressing.

Don’t get me wrong, I am looking forward to Christmas. But this year it’s gonna be entirely different.

Bilde fra november i fjor, når det allerede hadde vært snø // Picture from November last year when we already had snow

*Poof*

Jeg skrev et innlegg i går, men da jeg restartet pcen min innså jeg at jeg hadde glemt å lagre det og *poof*, så var det borte. Jeg trodde helt ærlig at man kunne gjenopprette word-dokumenter som ikke var lukket riktig, men det gikk iaf ikke i går. Innlegget i går var kort og presist, men jeg kan ikke huske ordrett hva jeg skrev. Det handlet i hovedsak om tåken jeg føler meg omringet av nå, og som har sitt opphav i det kaoset jeg nå befinner meg i. Kaoset har kommet for å bli en stund, det vet jeg, og jeg vet dermed at jeg må finne en bedre måte å håndtere det på, selv om det per nå er vanskelig å takle det på en annen måte enn det jeg gjør for øyeblikket. Uenigheter, tap og savn er ikke akkurat det letteste å håndtere, men det finnes jo måter, og forhåpentligvis klarer jeg å finne de måtene om ikke så altfor lenge.

Tåken som det føles som om jeg befinner meg i nå gjør at jeg ikke er like kjapp som vanlig, og forsinkelser i både samtale, gjøremål og hvordan jeg tolker ting. Jeg vet det kan være frustrerende for de rundt meg, men samtidig som jeg må være overbærende når de går gjennom ting så håper jeg de er overbærende med meg nå også. Noen dager klarer jeg å stå opp tidlig og ting føles ok, andre dager står jeg opp litt senere – og ting kjennes ikke ok ut i det hele tatt. Jeg kan gå i timevis og føle at jeg ikke er våken enda, på tross av både koffein, mat og «depresjonslampa», som jeg kaller den. Jeg bruker nemlig en av de lampene om høsten og vinteren slik at jeg får litt ordentlig lys her inne på rommet mitt i løpet av dagen. Som regel er det jo tross alt enklere å være våken når det er ordentlig lys, og det gir denne.

Siden sist jeg skrev så har jeg jo «selvfølgelig» blitt 60 på den karakteren jeg spiller mest på World of Warcraft, og nå holder jeg også på med en til karakter ettersom jeg sjeldent spiller den andre uten R og Ele. WoW var vel strengt tatt ikke så interessant å blogge om, men det er likevel en måte jeg får satt meg ned og pushet meg til å skrive på, så det er vel i grunn greit ettersom det er forholdsvis «enkel» skriving. Dette gjelder jo spesielt også fordi det er den største interessen min og dermed også teknisk sett en livsstil. Jeg er forhåpentligvis tilbake med mer snart (i tillegg til kameraet som nå er på vei til Norge!).

Padmé

*Poof*

I wrote a post yesterday but when I restarted my computer, I realized I forgot to save it, and *poof* the post was gone. I honestly thought that you could recover word documents that weren’t closed right (for instance in a restart of a computer) but clearly you can’t – or I couldn’t at least. The post was short and precise but right now I can’t remember exactly what I wrote, word-by-word. What it was about, however, is the fog I feel like is surrounding me right now, that is caused by a lot of chaos. The chaos has come to stay for a little while, that much I know, so I also know I need to find a better way of dealing with it even though it currently is hard to manage it in any other way that I am right now. Disagreements and loss isn’t exactly the easiest things to handle, but there are ways and hopefully I’ll find those ways in not too long.

The fog I feel is surrounding me right now makes me not be as quick as usual so there are delays in conversation, actions and how I interpret things. I know it can be frustrating for those around me, but in the same way I have to be overbearing when they’re going through stuff, they have to be overbearing with me right now. Waking up early feels ok some days, but other days I wake up a little later and nothing feels okay at all. I can go for hours feeling like I’m not awake yet, despite both caffein, food and the «depression lamp», as I call it. I use one of those lamps in my room during the day during the fall and winter so that I get some actual light in here. I mean, it’s usually easier staying awake when there’s proper lighting, and this one gives just that.

Since the last time I wrote, I «of course» reached 60 on the character I play the most in World of Warcraft, so now I’m working on the 2nd one as I rarely play without R and Ele on the first one. Strictly speaking, World of Warcraft didn’t seem like the most interesting thing to blog about but it feels okay as it’s «easy» writing. This especially goes because it’s my favorite hobby and also sort of a lifestyle. Hopefully I’ll be back with more soon (in addition to my camera, which is on it’s way to Norway right now!).

Padmé

Kaotisk

Jeg vet jeg burde skrive, men jeg er ikke helt sikker på hva. Det har vært kaotisk her en stund, og det er fortsatt egentlig ikke ryddet opp i. Kaoset har for det meste omhandlet å pusse opp gjesterommet som nå også skal fungere som et hjemmekontor. Det er supersmart og jobben vi har gjort frem til nå er fantastisk. Det blir så fint der inne! Ettersom IKEA var inn i bildet så valgte jeg å bytte ut noen deler i mitt eget klesskap slik at alt nå er hvitt og wow, det er pent altså. Jeg er skikkelig fornøyd! Glemte noen småting, men det er jo veldig lett det også, så da blir det en tur på IKEA snart, forhåpentligvis før jeg drar. For vet dere hva? Jeg skal dra! Jeg skal dra bort fra alt her hjemme og dra på besøk til noen i Amsterdam i en uke i februar. I morgen er det faktisk to uker til og jeg gleder meg villt.

For turen til Amsterdam har jeg telt ned dagene frem til jeg skal dra, helt fra jeg bestilte flybilletten. Jeg var på 30 dager da, og nå er jeg halvveis! Samtidig som det føles som en evighet siden så føles det også som om jeg bestilte billetten i går, og 10. februar nærmer seg med stormskritt. Jeg er så spent. Jeg er en planlegger og en listeperson så i  morgen, på merket to uker så kommer jeg til å starte en pakkeliste. Jeg VET at når jeg når 7 dager så er det på tide å ta kofferten ned fra loftet for å begynne pakkingen, så da er det like greit å komme i gang med den listen så fort som mulig. Jeg skal være borte en uke og da er det nødvendig med planlegging! Og valg. Jeg trenger selvfølgelig valg. Jeg har allerede noen tanker om hva jeg skal ha med og ettersom noe er både nye og gamle favoritter i klesskapet blir jeg nok nødt til å vaske klær både én og to ganger (kanskje) før jeg drar. Sommerfuglene er definitivt på plass og jeg er sikker på at uken blir så fantastisk som jeg tror. Jeg skal være hos og møte en jeg har kjent og spilt med i hele 3 år. Forhåpentligvis kommer en annen kompis som jeg har kjent i litt over 3 år opp til Amsterdam også, selv om han bor i Belgia. Det er dedication. Vi har alle spilt sammen og snakket mye sammen de siste 3 årene. Jeg vet allerede at dette blir en av de største opplevelsene mine hittil i livet og jeg er overlykkelig for at turen og planene endelig er i boks. Dette vil bli perfekt.

Bortsett fra oppussingen (som for øvrig har gått veldig bra fordi både jeg og mammi er handy, samt at vi har fått en del hjelp fra gode mennesker vi har i livet vårt) så har det blitt mye gaming og discord (discord er en chattetjeneste jeg bruker mye når jeg gamer, både voicechat og noen ganger videochatting også). Det går som forventet i World of Warcraft og jeg er virkelig glad i dette spillet altså. Det var faktisk her jeg møtte han jeg skal være hos, og jeg har spilt mye med han fra Belgia også. Spill altså. For oss som bruker mye tid på dette kan det faktisk føre til utrolig mye fint!

Når vi er inne på hva som har skjedd siden sist jeg oppdaterte her så skal det sies at jeg har hatt litt for mange utrolig tøffe dager på rad i det siste. Det kommer nok av litt av hvert, men spesielt den hektiske og kaotiske situasjonen hjemme de siste ukene. For meg blir ofte kaoset på utsiden absorbert helt på grunn av det filteret jeg ikke har men som jeg burde ha hatt, slik som mesteparten av resten av befolkningen er så heldig å inneha. Jeg tar det inn og det blir til et innvendig kaos uten like. Men da jeg våknet i dag kjentes det endelig ikke ut som at det var en stor mørk regnsky over meg! Jeg har funnet ut at jeg virkelig må ta inn og sette pris på de dagene som ikke er helt jævlige. De dagene hvor alt kun er ok er viktige å huske på ettersom det som regel er flest av de virkelige mørke dagene. På de virkelig mørke dagene må jeg også huske å ta inn alt de fine menneskene rundt meg gjør for å få meg til å smile, for disse menneskene er det som gjør at jeg fortsetter å kjempe meg opp og ut av de vonde periodene. Så en virkelig stor takk går ut til alle de som får meg til å dra på smilebåndet gjennom de vonde periodene, selv om jeg noen ganger er så irritert på hver minste lille ting de gjør, for det er ikke alle som er så heldige å ha sånne mennesker. De der menneskene som står ved din side i tykt og tynt og som ikke gir deg opp bare fordi du er et eneste stort og irritert kaos.

Chaotic

I know I should write but I’m not really sure on what. It’s been chaotic here for a while, and it’s not really cleaned up yet. The chaos has (and still is) mostly about renovating the guest room which will also become a home office. It’s super smart and the work we’ve done up until now is fantastic. It’s turning out so great! Since IKEA was in the picture, I also decided to upgrade some things in my own closet so that everything is white and wow, it looks really pretty. I’m so happy about it! I forgot a few small things, but that’s so easy, so we’re going to IKEA soon, hopefully before I leave. Because guess what!? I’m leaving everything here at home to go to Amsterdam a week in February. Tomorrow it’s actually only two weeks left and I’m so hyped.

I’ve been counting down the days for Amsterdam ever since I ordered the airplane tickets. I was on 30 days on the countdown at the time and now I’m halfway! Even though it feels like forever ago that I ordered them it also feels like it was yesterday and now February 10th is closing in on me. I’m so excited. I’m a planner and list person so tomorrow, on the 2 weeks mark, I’m starting with my packing list. I also know that when I reach the 7 day mark I’m going to get my suitcase from the attic and start the actual packing so getting that list done early is actually kind of really important. I’ll be gone for a week and with that amount of time planning is super important. And choices. I obviously need choices. I already have a few thoughts around what to bring and since that includes old and new favorites from my closet I’m probably going to have to do laundry once or twice before my suitcase is all done. The butterflies in my tummy is definitely all there and I’m sure the week will be as perfect as I expect. I’m going to stay with and meet a guy I’ve known and played with for 3 years. Hopefully another friend that I’ve known a bit longer will be able to come to Amsterdam as well, even though he lives in Belgium. That’s dedication. We’ve all played together and talked a lot the last 3 years. I already know that this is going to be one of the biggest events in my life up until now and I’m overly happy that this trip and the plans finally are happening. This is going to be perfect.

Except from the renovating (which has gone very well as both mammi and I are pretty handy, but we’ve also gotten help from some amazing people in our lives) something else that’s been happening a lot is gaming and discord (discord is the chatting service I use while gaming, both with voice chat and video chatting). It’s obviously World of Warcraft, which is definitely expected from me and I really really love this game. It’s actually where I met the guy I’m staying with and I’ve played a lot of WoW with the guy from Belgium as well. Games. For the ones that use a lot of time with games they can actually turn out to bring a lot of great things!

When we’re on about what’s been happening since I updated here the last time I have to include that I’ve been having a lot of tough days in a row lately. It’s probably because of a lot of things, but especially the hectic and chaotic situation at home the last few weeks. For me, the chaos on the outside get’s absorbed because of the filter that is non existent for me, but pretty normal for basically most of the people in this world. I take literally everything in and it turns into an internal chaos with no end. But when I woke up today I finally didn’t feel like there was a huge rain-ready cloud over me. I’ve figured out that I really have to absorb and remember the days that aren’t hell. The days when everything is just okay is so important for me to remember because my life will basically always consist of more bad than good days. During the really bad days it’s also important to remember and absorb everything the amazing people in my life do for me, to make me smile, because these are the people that makes me want to fight to get out of this vicious cycle. So a really big thanks goes out to everyone who makes me smile, even if it’s just a little bit, during my worst periods, even though I sometimes get really annoyed by every little thing you guys do, because not everyone is lucky enough to have people like you in their life. Those kind of people that stands by your side during good and bad, and who never gives you up even if you’re just a huge annoyed chaos.

Jeg må jo vise hvor handy jeg er + at man får se omtrent alt av blekket mitt! // I obviously have to show off how handy I am + you can see basically all of my ink!

Forutsigbarhet sa du?

Den siste tiden har vært en emosjonell berg-og-dalbane, som om jeg ikke er det nok fra før av!? Det er jo omtrent dét det er å være bipolar i seg selv, men så slenger vi på litt andre ting og så blir det bra.

Mandag denne uken var den åttende dagen på rad hvor ting ikke gikk slik som planlagt og det påvirket meg. Det påvirket meg veldig. Til tross for at den siste tiden har vært veldig fin så overvinner ikke det de følelsene som bobler opp når forutsigbarheten forsvinner. Det hele endte med at jeg tok en helomvending (som skjer innimellom, nesten på trass) og endte opp i byen med mammi for å se på noen sko. Ettersom jeg bruker størrelse 35 er det ikke akkurat så ofte jeg finner sko så mammi forberedte meg på at skoene jeg hadde sett to uker tidligere var borte — men det var de ikke! Det ble plutselig en vellykket dag likevel, selvom den ble vellykket på en helt annen måte enn planlagt.

Nå i helgen, eller rettere sagt akkurat nå, skulle jeg vært i Bergen, men heller ikke det har gått som planlagt, desverre. Akkurat nå er det ganske sårt og jeg skulle veldig, veldig gjerne vært der, men slik ble det. Livet mitt besluttet å endre seg, så fra å være supersosial de siste månedene kommer jeg nok antageligvis til å gå litt tilbake til min tidligere rutine når det kommer til hverdagslige ting. Det er absolutt ingen krise, men jeg har jo også hatt det veldig fint de siste månedene med nye eventyr som jeg gjerne skulle hatt mer av.

Jeg kommer tilbake med gjevnere oppdateringer igjen og forhåpentligvis føler jeg meg litt bedre snart. Det er jo tross alt jul 🎅

Predictability you say?

The last few days have been an emotional roller coaster, as if I’m not like that already!? I mean, that’s basically what being bipolar is, but then we’ll just add a few stuff and then everything’s cool.

Monday this week was the 8th day in a row where thing’s didn’t go as planned, and that influenced me. A lot. Even though the last months have been really good it won’t take away all the feelings that are bubbling when all my predictability is gone. It ended up with me changing up my whole schedule (which happens from time to time, almost like a tantrum) and I ended up at the mall with my mom to look at some shoes. My mom prepared me that the shoes I saw two weeks ago might be gone since I use size 35 (UK 3, US 5), and they disappear pretty fast since the stores don’t take in a lot of them — but they weren’t! It turned out to be a successful day after all, even if it wasn’t successful in the way it was supposed to be.

This weekend, or rather now, I was supposed to be in Bergen, but that didn’t really go as planned either, sadly. Right now I’m pretty emotional about it, and I’d love to be there, but it is what it is. My life decided to change, so after being hyper social the last few months I’ll probably go back to my old routine when it comes to everyday stuff. That’s absolutely no crisis, but I’ve also enjoyed myself the last months with new adventures I would’ve wanted more of.

I’m gonna get back with more frequent updates and hopefully I’ll feel better soon. It’s Christmas after all 🎅

Mitt lille juletre ♡ // My little Christmas tree ♡

Kjære måne

I dag er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg har så mange fine dager men likevel et forferdelig humør. Et forferdelig humør som stenger ute den gode følelsen av å bli elsket. I disse stundene tviler jeg på de fine tingene som blir sagt, de betryggende samtalene om at jeg er elsket. Trust issues. De er bedre nå, men i dag er de veldig fremtredende. I dag er en sånn dag hvor alt som ikke går som det skulle eller ble håpet er total krise. Likevel klarer jeg ikke å si det høyt, men jeg klarer å skrive det her.

Jeg vet så godt at de rundt meg vil at jeg skal være ærlig, men likevel klarer jeg ikke å si det høyt. Jeg føler meg så teit. Sliten av store eventer og mye lyd som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Det føltes som om hodet mitt skulle si hade et lite sekund før jeg la hodet mitt på brystet Hans og kjente tryggheten av å ha Han her.

«Du er flink». Jaha…? Du sier jo ikke det til andre, men du sier det til meg. Så hvorfor føler jeg meg ikke flink selv? Jeg vet så godt at det er nærmest nødvendig å høre det, men også dét får meg til å føle meg teit. Noen ganger føler jeg meg «normal»; det er så deilig. Men akkurat i dag er en dag hvor jeg føler jeg ikke hører hjemme i denne verdenen. Kanskje jeg er en alien after all?

Dear moon

Today I’m exhausted. Extremely exhausted. I’ve had so many great days, but I’ve still had a horrible mood. A horrible mood that denies me to feel the great feeling of being loved. In these moments I’m doubting all the good things you say about me, the conversations about me being loved. Trust issues. They’re better now, but today they’re present. Today is one of those days where if things don’t go the way I expected or hoped they would, it’s a total crisis. Somehow I still don’t manage to say it out loud, but I manage to write it all down here.

I know oh so well that the people around me want me to be honest, but it’s still impossible for me to actually utter the words. I feel stupid. Getting exhausted after big events and a lot of noises I can’t separate. It felt like my brain was about to say bye before my head was supported against His chest and I felt more secure because He was here.

«You did great». Okay…? You don’t have to say that to anyone else, but you’re saying it to me. So why don’t I feel like I did great? I know that it’s almost necessary to hear it, but that also makes me feel stupid. Sometimes I feel «normal»; and that’s basically the best feeling of it all. But today is one of those days when I feel like I don’t belong in this world. Maybe I’m an alien after all?

Unnskyld for et rotete innlegg… // Sorry for the messy post…



«Nå må du få orden på livet ditt»

Det var aldri meningen at det skulle gå sånn her etter ferien. Det var ikke meningen at jeg skulle gå på en skikkelig smell psykisk – men også helt uten forvarsel, fysisk. Ryggen min er heldigvis bra igjen, og jeg kan bruke høyre hånd igjen (endelig!). Jeg fikk nemlig et slags anfall, som bivirkning på at en av medisinene mine plutselig hadde for høy verdi i blodet mitt. Det ble en skikkelig dramatisk dag hvor jeg måtte bli hentet av ambulanse mens naboer stod å så på (fordi det finnes jo ikke mer spennende ting i livet..). Dette er nå to uker siden, men jeg har ikke kunnet bruke høyre hånd igjen – jeg forstuet langefingeren, og jeg ante ikke hvor mye den hadde å si for bruk av hånden, men there you go – før de siste dagene. I det siste har jeg derimot vært ekstremt deprimert. En serie uheldige hendelser i helgen førte til utmattelse som igjen trigget en depressiv episode, som fortsatt er tilstede. Jeg hadde det jo så bra, så lenge, og jeg forventet ikke å falle så hardt, men nå er det jo engang sånn det er.

I går kveld brukte jeg mye tid på google for å lese forskningsartikler, og det viser seg at jeg ikke er den eneste i hele verden med både Aspergers syndrom (snart bare kalt autismespekterlidelse..) og bipolar lidelse. Tenk det! Jeg er ikke den eneste! De to er nemlig tydeligvis komorbide og det finnes ganske mange av oss. Det finnes også en del med Aspergers og Borderline (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse), og også Aspergers og psykoselidelser. Det var litt godt å få bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som er «sånn her», og at det faktisk er tilfelle at disse diagnosene eksisterer i en og samme person. Jeg har nemlig følt litt på at dette sikkert er helt sinnsykt, teit og lignende ting. Men jeg fikk altså roet ned tankekjøret rundt det litt.

Selvom jeg er midt i en kjip humørsvigning skjer det jo en del fine ting rundt meg også. Desverre klarer jeg ikke helt å sette pris på det eller tro på at fine ting skjer, men i dag prøver jeg veldig hardt å overbevise meg selv om at ja, det skjer faktisk fine ting. I dag har jeg også tatt steget med å gå ut av sengen, dusje, vaske håret, sminke meg og kle på meg ordentlig klær. Dette er jo virkelig, virkelig plusspoeng til meg og nå som jeg skrev det her – svart på hvitt – så må jeg jo faktisk prøve å tro på det selv.

«You have to fix your life now»

It wasn’t my intention that everything would end up like this when I got home from vacation. I wasn’t supposed to struggle this much mentally – and then suddenly physically as well. Luckily my back doesen’t hurt anymore, and I can use my right hand again (finally!). Out of nowhere I had some sort of seizure. It was a side effect from one of my medication being way over the limit in my blood. It was kinda dramatic as an ambulance had to come here and drive me to the doctors office while neighbours were staring (because there’s clearly not any more exciting things to do..). It’s been two weeks since that dramatic day now, but I haven’t been able to use my right hand – I bruised my middle finger and I had no idea how much that finger is actually responsible of doing – until the last few days. Lately I’ve been kind of depressed. A series of unfortunate events last weekend lead to exhaustion which triggered a depressive episode, which is still present. I was so happy, for so long, and I really didn’t expect to fall as hard as I did, but clearly that was possible..

Last night I spent quite a lot of time googling because I wanted to read research papers, and it turns out I’m not the only one with Asperger’s syndrome (soon to be called autism spectrum disorder) and Bipolar disorder. Think about that! I’m not the only one! The two diagnoses are often comorbid and there’s a lot of people like me out there. There are also quite a bit of people with Aspergers and Borderline personality disorder and Aspegers and psychosis. It felt very good to get that confirmed and that there’s an actual possibility of having those two diagnoses present in the same human being. I’ve actually felt that it’s probably insane, lame and all that stuff for a while now, but now the chaos in my head around that finally calmed down!

There’s a lot of good things happening as well, even though I’m in a horrible mood swing right now. Sadly I don’t know how to properly appreciate it or believe that nice things happen, but I’m trying very hard to convince myself that yeah, nice things do actually happen. Today I actually got out of bed, into the shower, washed my hair, did my makeup and got properly dressed. That’s some great plus points right there, and now that I actually wrote it here I definitely have to try to believe it myself.

En hel halv evighet

Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.

Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.

Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.

Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..

A whole half of eternity

It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.

My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.

I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.

No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…

De siste dagene i noen få bilder // the last few days in a few pictures


Til toppen