Musikk

Du er min engel

16. august 2019 – endelig. Dagen jeg har ventet på siden slutten av november 2018. Admiral P & The Global Citizen Band på Union Scene i Drammen. Jeg er så heldig og skal ha med meg Kim, og jeg blir hentet nå snart. Dørene åpnet riktignok klokken 18:00, men da var det klart for grilling før oppvarmingen fra Fred E. Angsten min er jo veldig tilstede, til og med i vanlige hverdagssammenhenger, så dette blir en spennende kveld. Kim og jeg velger som sagt å ikke være der tidlig, så vi er nok der rundt åtte ettersom Admiral ikke går på scenen før ni ish. Jeg er uansett sikker på at det kommer til å bli en fin kveld, til tross for angst, for denne kvelden har jeg gledet meg til i 9 måneder – nesten like lenge som jeg gledet meg til Twenty One Pilots i februar. Så dette MÅ bare gå bra.

You’re my angel

The title doesn’t really fit very well in English, but it’s the direct translation of a phrase in the song «Engel» by Admiral P.

August 16th 2019 – finally. The day I’ve been waiting for since the end of November 2018. Admiral P & The Global Citizen Band at Union Scene in Drammen. I’m very lucky to have Kim with me, and he’s picking me up soon. The entrance opens at 6pm, but they’re starting with a barbecue in the backyard before Fred E. is on the stage. My anxiety is very much present, even in normal day-to-day situations, so this is gonna be an interesting night. Kim and I are obviously not gonna be there at six, and we’re kinda aiming towards being there at 8pm, because Admiral isn’t gonna show up on the stage before nine ish. I’m certain that this is gonna be a good night despite the anxiety, because I’ve been waiting for this moment for 9 months – almost as long as I was waiting and looking forward to the Twenty One Pilots concert in february. So this just HAS to go well.

Et stykk stressa jente // One stressed out girl

Tre reddende engler og et veikryss

Siden torsdag har dagene vært helt fulle; det har skjedd så mye. Så mye godt, og så mye vondt. Så mye gøy, og så mye frustrerende. Jeg har virkelig merket hvordan jeg knytter meg så fort til mennesker, samtidig som jeg ikke klarer å stole på dem. Jeg har virkelig gjort en stor innsats for meg selv når det kommer til det sosiale, og jeg har vunnet mye, samtidig som jeg har tapt også.

Torsdag

Det var klart for Cir.cuz på messa, og jeg dro alene. Jeg merket allerede da mammi stoppet bilen og jeg hoppet ut ved Tønsberg gressbane at det her ikke kom til å bli supert. Jeg merket at sobrilen ikke fungerte slik som jeg ønsket, og jeg merket hvor alene jeg følte meg. Jeg kom meg opp til der scenen stod og passet på å stå litt på siden. Jeg tok en og en sang av gangen. «Skal jeg dra hjem nå?» tenkte jeg opp til flere ganger, men jeg ønsket jo å overvære hele greia. Jeg fikk et angstanfall, og jeg satte meg på huk i et hjørne, nesten bak scenen. Helt usynlig. Så fikk jeg enda et angstanfall. Jeg trodde at jeg var usynlig, men plutselig fikk jeg øye på to skikkelser i sidesynet mitt. Det kom noen bort og spurte om det gikk bra, om jeg var sammen med noen og hva som hadde skjedd. Svarene var jo selvfølgelig «nei, nei, angst». De spurte om jeg ville stå med dem, og jeg takket selvfølgelig ja. Jeg fikk til slutt med meg resten av konserten, og jeg fikk både tatt bilder og snakket litt med Mats og Thomas etterpå, og planene er klare for neste år. Jeg gleder meg så utrolig mye allerede, takket være disse fantastiske menneskene.

Fredag

Konsert med Keiino stod på planen, og jeg var heldig og fikk med meg en gamingkompis. Jeg ble faktisk ordentlig kjent med han gjennom streamen min, selv om vi har visst om hverandre i mange, mange år. Vi møtte på noen av de jeg møtte dagen før, og han ene var tilfeldigvis Fred sin fetter. Det var faktisk takket være meg at han visste at Keiino kom på messa også, så accomplishment right there! Vi stod litt rundtomkring og gikk litt frem og tilbake, men vi fikk med oss store deler av konserten. Ettersom det var Keiino var det selvfølgelig mange ti-talls mennesker som ønsket klemmer, autografer og bilder, men som jeg har lært – det lønner seg å være tålmodig og vente. Etterhvert ble det også vår tur og jeg fikk tatt fine bilder, men jeg fikk også en fin/interessant samtale! Det lønner seg virkelig å være tålmodig altså.

Lørdag

Første helgen i juni er det alltid tid for middelalderfestivalen her i Tønsberg, og i år var intet unntak. Jeg var der alltid da jeg gikk på barneskolen, men har også i «voksen» alder vært der noe. Hit skulle jeg også alene, men turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig møte en tatovør som er interessert i å hjelpe meg med det neste prosjektet mitt innenfor bodymods og wow. Det var ekstremt produktivt, og jeg kommer til å bli storfornøyd. Datoen er også klar! Etterhvert som vi nærmet oss slutten av samtalen fikk jeg øye på noen gamle venner og bestemte meg for å være tøff nok til å gå opp til de da jeg ble ferdig – and so I did. Angrer jeg nå? Nope. Jeg fikk snakket med både de og andre gamle venner – og jeg var også så heldig at jeg møtte nye, flotte mennesker også. Vi satt til langt utover kvelden og pratet, før jeg og ei annen ei tok oss en tur nedover fra toppen av fjellet – og der traff vi på noen hun kjente. I sidesynet mitt så jeg noen JEG kjente, og dermed ble jeg invitert til å sitte med dem også. Utover kvelden hadde jeg det mye gøy og interessante samtaler, og til slutt innså jeg at jeg står foran et veikryss i livet mitt. Jeg må velge det som er bra for meg, det som gir meg noe – og de menneskene som løfter meg. Ikke de som sier én ting, men i neste sekund gjør noe helt annet på bakgrunn av mine handlinger som kommer ut av det de i første omgang sa. Hvis det gir noen som helst mening? I skrivende stund hører jeg på crossroads av Dead by April og den sangen er virkelig verdt å høre på.

Søndag

Utmattelse var stikkordet for i går. Jeg våknet sent og gikk nesten med en gang i gang med å lese gjennom noe nytt mammi har skrevet i oppgaven sin. På samme måte som jeg stadig leser gjennom blogginnlegg 2-3 ganger etter de er skrevet, trenger andre det også, når de for eksempel skriver på en bachelor eller master.

I dag..

Utmattelse er et ord som går igjen i dag. Jeg hører konstant på en sang av Papa Roach som heter Love me till it hurts, og den treffer meg hardt. Jeg startet dagen med kjøretime klokken ti, og da jeg har doble kjøretimer varte den til halv tolv. Etter dette gikk jeg igang med 30 minutter intens yoga. Jeg kan virkelig anbefale kanalen Yoga with Adriene om du er nysgjerrig! Det var ikke før i ettermiddag at jeg kunne senke skuldrene mine for første gang siden onsdag forrige uke – og for meg er det ganske lenge. Dagen føles som den går utrolig sakte, og at den aldri kommer til å ende. Heldigvis har klokken begynt å tikke, og minuttene går endelig litt fortere. Det blir deilig når denne dagen endelig er over, og jeg gleder meg til behandling i morgen, før kjøring med verdens beste Tina.

Three guardian angels and a crossroad

The days have been packed since Thursday; a lot of things has happened. So much good, so much that hurts. So much fun, and so much frustration. I’ve really experienced how fast I get attached to people, but noticing my trust issues big time. I’ve done a great job for myself when it comes to the social stuff. I’ve won a lot, but I’ve also lost.

Thursday

I was ready for the concert with Cir.cuz, and I went alone. Already when I jumped out of my mom’s car I felt that this wasn’t gonna be great. I felt the sobril not working the way I wanted it to, and I really noticed how lonely I felt. I got up to the stage area and I was careful to stand on the very left side of the stage so I didn’t stand directly with the other people there. I took one song at a time. I thought «should I leave now?» several times, but I really wanted to stay for the whole thing. I had one anxiety attack, and I sat down in a corner, almost behind the stage. I was invisible. Then I had another anxiety attack. I actually thought I was invisible, but suddenly I saw to people coming up to me. They asked if everything was alright, if I was here with someone and what had happened. My reply was obviously «no, no and anxiety». They asked if I wanted to stand with them, and I gladly accepted the offer. In the end I got to experience the whole concert, and I did have pictures taken and a conversation with Mats and Thomas, and the plans for next year are ready. I can’t wait, thanks to these amazing human beings.

Friday

It was time for the concert with Keiino, and I was lucky enough to get a gamer friend with me. I actually got to know him through my stream, even though we’ve known about eachother for a lot of years now. We met the people I met the day before, and one of them was actually Fred’s (one of the guys in Keiino) cousin. Since it was Keiino it was obviously a lot of people who wanted hugs, autographs and pictures, but I’ve recently learned to be patient, and that it pays off – so we did. Eventually it was our turn and I got some really nice pictures, but I also had a pretty cool/interesting conversation. Being patient actually really pays off.

Saturday

The medieval festival here in Tønsberg happens every year, the first weekend of June and this year was no exception. I used to go there all the time when I went to school, and I’ve also been there a few times as an «adult». Even to this I was going alone, but the trip up there had a purpose. I was gonna meet a tattoo artist who’s interested in helping me with my next tattoo project, and wow. It was extremely productive, and I’m gonna be extremely happy with it. The date is also set! When our conversation was about to end I saw some old friends, and when I was done I was tough enough to go up to them – and so I did. Do I regret it? Nope. I ended up talking with them and some other old friends – in addition to being so lucky that I met new, cool people. We talked for hours, but then one of the other girls and I decided to walk a little but further down the mountain, and we met someone she knew. Surprise surprise, I saw someone I knew as well. I was very welcome to sit with them as well, so I ended up doing just that. During the night I had a lot of fun, some interesting conversations, and by the end of the night I realized I’m at a crossroad in my life. I have to choose what’s good for me, things that gives me something – and the people who appreciates me. Not the ones who says one thing, then they do something else based on my actions that was based on the thing they said first. If that makes sense? Right now I’m listening to crossroads by Dead by April and that’s song is worth listening to.

Sunday

Exhaustion, was they key word of the day. I woke up late and I almost instantly started helping my mom by reading through some of the new things she’s added in her assignment. I tend to read through a blog entry 2-3 times before I post it, and other people obviously have to do the same whether they write a blog entry, an instagram text, a bachelor or a masters degree paper.

Today..

Exhaustion is a word that’s still very much present today. I constantly listen to a song by Papa Roach called Love me till it hurts and the lyrics hits me pretty hard. The day started with a driving lesson at 10am, and since my lessons are double lessons, I wasn’t done before 11:30am. After that I did 30 minutes of intense yoga. I can really recommend the channel Yoga with Adriene if you’re curious about yoga! It wasn’t until the afternoon I could finally breathe and relax after 4 days with loads to do- which is a lot to me. My day has been one of those days when it feels like the day will never ever end, but finally the clock started ticking and the minutes go by a little bit faster. I’m gonna feel extremely relieved when this day comes to an end, and I’m looking forward to therapy tomorrow, before driving with the world’s best Tina.

Da jeg ikke har sjekket med alle jeg tok bilder med om det var greit at jeg legger ut bilder av oss legger jeg heller ut et par av meg som ble tatt lørdags kveld. // Since I haven’t checked with the people I photographed if it’s okay to post the pictures here I’m choosing to post some photos that were taken of me late saturday night

Brutte løfter/under min paraply

Jeg sitter egentlig og ser på Bones og drikker kakao med vaniljeis. Vegansk vaniljeis, fordi Oatly er best. Plutselig fikk jeg skrivelyst, og da satte jeg alt annet på pause for å ta en tur innom wordpress. Jeg skriver ikke så mye om Asperger lenger. Hoveddiagnosen min. Den jeg er født med. Ikke ting relatert til Asperger heller, så da passer det vel fint med et innlegg tilknyttet autisme nå.

I dag er det duket for den årlige konserten med Cir.cuz på Messafestivalen. Min aller største favoritt. Gruppen jeg hørte mest på i fjor, i følge Spotify wrapped. Vanligvis drar Tina og jeg sammen, fordi dette er vår thing, men hun er desverre på ferie denne uken. I fjor var jo Messafestivalen første uken i mai, så vi regnet jo egentlig at den var rundt samme tid, men nope. Selvfølgelig er det siste uken i mai, og den uken hun er borte. Da jeg oppdaget det fikk jeg panikk en liten stund, mens jeg søkte gjennom vennelisten min på facebook for å finne noen andre jeg kunne ha med meg. Jeg fant én jeg kunne tenke meg å spørre – and so I did. Mot alle forventninger svarte h*n ja, og jeg følte en slags form for lykke. Cir.cuz skulle bli bra likevel. Vi har hatt sporadisk kontakt hele tiden, frem til jeg spurte h*n om h*n har bil forrige uke. Jeg så at personen var pålogget på facebook så jeg satset på et kjapt svar. H*n er veldig, veldig aktiv på sosiale medier, så det skulle jo ikke vært noe problem. Jeg ventet og ventet på svar, men fikk det aldri. Som et desperat forsøk på å få kontakt sendte jeg en ny melding. Akkurat nå husker jeg ikke hva jeg skrev, men det kan være det samme. Det med å sende en til melding er noe jeg absolutt aldri gjør. Jeg er så redd for å forstyrre andres liv, for å være til bry, for å ødelegge noe. Så hvis jeg sender en melding og ikke får svar og den andre personen ikke sender meg svar/ny melding, så snakker vi antageligvis aldri sammen igjen.

At ting ikke går etter planen er noe av det verste som kan skje meg. Det er som om hele verden stopper opp. Som å bli stukket med tusen kniver. Det gjør fysisk vondt, det ødelegger alt – og jeg får en meltdown. Alt dette er relatert til Aspergers syndrom. Selvfølgelig så varierer det hvor mye det påvirker andre med AS, men jeg har hørt fra flere at de har lignende reaksjoner som meg. Ut fra beskrivelsen forstår vel de fleste at det gjør vondt. Veldig vondt. At det nærmest er en krise. Men bryr personen bak det brutte løftet seg? Nei. Som regel aldri. Reaksjonene mine på brutte løfter er jo ikke akkurat noe jeg går rundt og forteller noen. Kun mine nærmeste – og de som har vært nærmest meg tidligere – vet det. Noen av de som har vært nærmest meg tidligere har til og med gjort det med vilje, for å såre. Det er i grunn ganske sykt, men ikke det jeg skulle prate om nå. Det jeg ville fortelle er hvor vondt det gjør, hvor mye det sårer – og hvor mye det betyr. Jeg har desperat prøvd å finne andre jeg kan spørre, men desverre har alle sagt nei. Det er jo relativt kort varsel, og de har enten andre planer eller jobb. Mammi har selvfølgelig tilbudt seg å være med, men det er liksom ikke helt det samme. Ikke når jeg skal møte Cir.cuz – gutta jeg alltid snakker med. Gutta som er dritkule, som er så snille, som er så koselige. Gutta som tar hensyn til følelsene mine og alltid prioriterer meg til slutt, mens jeg ivrig venter på å kunne få snakke med dem igjen. Jeg er så redd for at folk fra mitt tidligere miljø i Tønsberg skal se at jeg ikke har venner. Det er så flaut. Det gjør så vondt. Spesielt siden de fleste til dags dato har kontakt. De fleste har kontakt med hverandre – bare ikke meg.

Av en eller annen grunn sliter jenter med å like meg. Jeg får så vidt sagt hei før de gir meg en kald skulder, og slik har det alltid vært. Smiler jeg rart når jeg sier hei? Viser jeg feil ansiktsuttrykk? Tina og Marty er de eneste jentene jeg har kommet godt overens med over lengre perioder. Men Marty er borte. Nå er det bare Tina som er igjen. Marty hadde forsåvidt samme utfordringen. Vi var så like. Vi var twinsouls. Tvillingen min hadde vært der for meg, og hun hadde skjelt ut alle som ikke var snille mot meg. Alle som bryter løftene til meg. Alle som gjør meg vondt.

I dag regner det, men jeg tror jeg drar likevel. Omså jeg må stå alene, under min paraply og synge alle sangene. For jeg kan faktisk alle tekstene, og alle sangene har en spesiell betydning for meg. Under min paraply er den nyeste sangen til Cir.cuz. Og hvis jeg hadde hatt en annen god venn enn Tina skulle den fått stå under min paraply i dag.

Broken promises/under my umbrella

I was actually watching Bones and drinking hot chocolate with vanilla ice cream. Vegan vanilla ice cream, because Oatly is the best thing ever. All of a sudden I felt a need to write, so I put everything on pause to take a quick look at wordpress. I don’t really write a lot about Aspergers anymore. My main diagnose. The one I’m born with. Nothing related to Aspergers either, so I guess it’s a good thing I’m writing something connected to autism now.

Today is the annual concert with Cir.cuz at Messafestivalen. My favorite. The band I listened to the most last year, according to Spotify wrapped. Tina and I usually go together, because this is our thing, but this week she’s unfortunately on vacation. Messafestivalen was the first week of May last year, so we were expecting something similar this year, but nope. Of course it’s the last week of May, the week she’s away. I panicked for a second when I realized it, so I scrolled through my friends list on facebook, trying to find someone else to go with. I found one person I could ask – and so I did. I absolutely didn’t expect it, but the person said yes, and I felt some kind of feeling resembling happiness. The concert was gonna be awesome after all. We’ve sporadically talked since then, up until when I asked the person if he/she had a car last week. I saw that he/she was online on facebook, so I hoped for a quick reply. The person is very active on social media, so that shouldn’t have been a problem. I waited as the days went by, but I never got a message. In a desperate attempt to know what was going on I sent a new message. Right now I can’t remember what I wrote, but that doesn’t mean anything. Sending a new message when I haven’t received a reply is something I never do. I’m so scared to interrupt other peoples lives, to be a bother, to ruin something. So if I don’t receive a reply from someone, and that person never replies or sends me something else, we’ll probably never talk again.

Things not going the way it was planned is one of the worst things that can happen to me. It’s like the whole world freezes for a second. like getting stabbed with a thousand knives. It physically hurts, it ruins everything – and I end up in a huge meltdown. All that is related to Aspergers syndrome. Of course it varies from person to person, but I’ve heard from a lot of people that they experience exactly the same as I’ve described over here. From my description most people will understand that it hurts. It hurts a lot. That it’s basically a crisis. Do the person behind the broken promises care? No. Almost never. My reaction to broken promises isn’t exactly something I tell everyone. It’s something my closest people – and people who used to be my closest – know. Some of the people that used to be close to me have actually used that method to hurt me. That’s kind of crazy, but it wasn’t my plan to write about that. What I wanted to tell you is how much it hurts, how much it means to me. I’ve desperately tried to find someone else to go with, but everyone I’ve asked has said no. I mean, it’s a horribly short notice, so most people have other plans or work. My mom said she could come with me, but that’s not exactly the same. Not when I’m gonna meet Cir.cuz – the boys I always talk to. The guys that are really, really cool, kind and sweet. The guys who actually cares about my feelings and always priorities me in the end, when I’m eagerly waiting on talking to them again. I’m so scared people from the scene I hung out with earlier will see that I don’t have any friends. It’s so embarrassing. It hurts so much. Especially since a lot of them still are in touch with each other. Most of them hangs out with each other – just not me.

For some odd reason girls seem to have a hard time liking me. I barely have the time to say hello before they give me the cold shoulder thing, and it’s always been that way. Do I smile weirdly when saying hello? Do I show the wrong facial expression? Tina and Marty are the only girls I’ve been friends with for a longer period of time. But Marty is gone now. Tina is the only one left. Marty actually had the same problems as me. We were the same. We were twinsouls. My twin would’ve been there for me, she would’ve cursed out the people who aren’t kind to me. Everyone who breaks their promises to me. Everyone who hurts me.

It’s raining today, but I still think I’m going. Even if I have to stand alone, under my umbrella, singing all the songs. Because I actually know all the lyrics, and all their songs means a lot to me. Under min paraply (under my umbrella) is their most recent song. And if I had another good friend than Tina, that friend would’ve stood under my umbrella today.


Til toppen