Psykisk helse

Livet as #2

Livet har hatt en tendens til å kaste meg litt rundt og få meg til å oppleve litt forskjellige ting, og den siste uken er intet unntak. Jeg kjenner litt på at jeg begynner å bli lei, men det er strengt tatt ikke så mye jeg får gjort med det. Det er litt sånn at jeg kunne ønske at en irsk dverg (leprechaun) kunne kommet ned med en regnbue, blåse litt gullstøv på meg og voila, jeg har litt hell – men det er vel kun i filmer og historier at det skjer. Uansett.. her er jeg. Jeg lever enda, men jeg lever i konstant kaos og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét, samt å være en god forfatter, «fotograf», instagrammer og kanskje også streamer. Ting må liksom falle litt på plass tror jeg, og forhåpentligvis kan ting roe seg – men det tror jeg at jeg har nevnt før uten at det faktisk har skjedd. Jeg føler meg liksom bare ferdig med at ting går feil eller at uventede (negative) ting skjer og det tror jeg at hvem som helst i min (og mammi) sin situasjon akkurat nå ville blitt.

Akkurat nå har jeg egentlig juleferie men det stopper hverken vaskemaskin/rør på vaskerommet og både gulv- og taklampe å streike, og plutselig hadde jeg litt jobb å gjøre likevel. Men den jobben tar jeg i morgen. Jeg har juleferie ut dagen i dag, og jeg har bestemt meg for at jeg har juleferie igjen fra torsdag og ut helgen. Jeg håper jeg kan la høre fra meg snart, og forresten så er Færder logopedi sin nettside oppe og går allerede så det er bare å titte innom ved å klikke her! Det kan være ting som enda ikke er perfekt, men det blir jeg å rette opp i etter hvert som det oppdages (selv om det faktisk egentlig skal være i perfekt stand ut fra testene).

Jeg håper alle hadde en fin julaften selv om jeg vet at mange ikke har det. Om du trenger noen å snakke med og noen å åpne deg for så håper jeg virkelig at du tar det steget. Det finnes både hjelpetelefoner og chatte-tjenester om du ikke vil snakke med noen du kjenner. Under er noen linker som kan være til hjelp nå. Mange klemmer fra meg som kjemper hardt sammen med dere andre ♡

Mental Helses hjelpetelefon
Kirkens SOS
Kors på halsen (Røde kors for alle under 18 år)

Life #2

Lately life’s had a tendency to throw me all over the place and make me experience a few different things and this past week is no exception. I must say I’m getting tired of it, but strictly speaking there isn’t a lot I can do with it. It’s almost like I wish a leprechaun could come down with a rainbow, blow some gold dust on me and *voila*, give me some luck – but I don’t think that happens in real life. Anyway.. Here I am. I’m still alive, but I live in a constant state of chaos and I don’t know how to combine handling that with being a good writer, “photographer”, instagrammer and maybe even a streamer. Things kinda have to settle down and hopefully they can calm down – but I’m pretty sure I’ve written about just that before and it hasn’t really happened. I just kind of feel done with things going wrong or unexpected (negative) things happening and I think anyone in my (and mammi’s) position would agree.

Right now I was supposed to have Christmas vacation, but that doesn’t stop the laundry machine/pipes and lamps in both the ceiling and standing on the floor dying on us, in addition I suddenly had some things to do regarding work as well. But I’m doing that tomorrow. I’m gonna have Christmas vacation until tomorrow and then from Thursday and out the weekend as well. I hope I can be back to writing a bit more again soon, and also btw, Færder logopedi’s (logopedi = speech therapy) website is up and running now! You can see it by clicking here! There might be things that aren’t working perfectly, and in that case I’ll have to right the wrongs as they’re discovered, although it’s supposed to be perfect according to all our tests while working.

I hope everyone had a good Christmas eve, even though I know a lot didn’t. If you need someone to talk to and someone to open up to, I really hope you’ll do just that. There are both phone calls you can make but also chatting online if you don’t want to speak to someone you know. I shared some links that might help under the Norwegian version of this blog post. Loads of hugs from another person who fights hard together with you ♡

November 2019..

Foralltid autist

Det har stoppet litt opp inni hodet mitt. Jeg har gjentatte ganger skrevet blogginnlegg, oversatt de til engelsk og hatt de klare for publisering, men så er det noe som stopper meg. Jeg har en følelse av at det jeg er i ferd med å si ikke har noen menig. Det er ikke spesielt nok. Det er ikke bra nok og det er ikke interessant nok. Nå for tiden sliter jeg veldig med frykten for å ikke være bra nok og frykter for å være i veien, igjen, og det er slitsomt. Det er jo ikke egentlig kun en frykt, det er en form for angst. Jeg har kjent på følelser som jeg ikke har kjent på lenge og det skremmer meg. Følelsen av å være så sliten at ingenting betyr noe lenger. Følelsen av at jeg er så sliten at jeg bare vil gi opp, for det skjer jo ingen forandringer uansett.

Det er slitsomt å jobbe med angsten hvert eneste minutt du er våken, og det er det jeg gjør akkurat nå. Det er ikke den sosiale fobien, eller agorafobien, slik jeg vanligvis sliter med – det finnes jo ikke noe sosialt eller noen grunn til å møte mennesker akkurat nå. Neida. Det er angsten for det ukjente. Angsten for usikkerheten. Angsten for uforutsigbarheten. Den som er knyttet direkte opp mot autismen min. Jeg vet at mange med Asperger’s syndrom ikke øyeblikkelig vil innrømme at de er autistiske, for de har tross alt Asperger’s syndrom. Men vi må kalle en spade for en spade, vi er autister. Og jeg kan like gjerne bruke dét ordet i beskrivelsen av noe som er tett knyttet opp mot det fordi folk flest automatisk vil skjønne at «åja, dette her er seriøst» fordi jeg tror at til tross for at det blir snakket mer om så vet ikke folk hva Asperger’s syndrom er. De har heller ikke så utrolig mye kunnskap om autisme, og autisme er på mange måter et negativt ladet ord fordi det knyttes opp mot så mange fordommer og uvitenhet. Så mange misforståelser. Men kanskje det jeg skriver kan gjøre en forskjell for noen.

Jeg sliter rett og slett med ting som er direkte knyttet opp mot autismen min akkurat nå, og det finnes ingen kur mot autisme. Man kan bli bedre på ting, takle ting bedre, lære seg å reflektere mer og utvide horisonten sin med både sosiale koder og rette opp i det som tidligere kunne blitt språklige misforståelser. Men man er og blir autist og den nevrologiske «annerledesheten» forblir i hodet for alltid.

Kanskje dette blir postet i dag, 4. mai, eller kanskje det blir postet om noen dager. Kanskje det ikke blir postet i det hele tatt til og med. Men jeg har iaf prøvd å skrive, prøvd å få frem et poeng, prøvd å sortere det som foregår oppi hodet mitt. Og det er alltid verdt et forsøk.

(Siden det er Star Wars dagen i dag så må jeg jo bare si, May the 4th be with you! Gledelig Star Wars dag!)

Forever autistic

My head kinda stopped working. I’ve repeatedly written blog posts, translated them to English and had them ready for publishing, but suddenly there’s something stopping me. I have a feeling of that what I’m writing doesn’t mean anything. It’s not special enough. It’s not good enough and it isn’t interesting enough. Currently I’m struggling a lot with the fear of not being good enough and the fear of being a constant bother, again, and that’s sort of exhausting in it’s own way. It’s not even really a fear; it’s an anxiety. I’ve felt feelings I haven’t had in a long time and it actually scares me. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming that nothing means anything anymore. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming you just want to give up, because nothing changes anyway.

It’s tiering to work on your anxiety every single waking minute, and that’s what I’m doing. It’s not the social phobia, or agoraphobia like usual – because there’s not really any social things happening right now. No.. It’s the anxiety of the unknown. The anxiety of the uncertainty. The anxiety caused by lack of predictability and a stable life. The kind of anxiety that’s directly tied to my autism. I know that a lot of people with Asperger’s syndrome don’t really wanna call themselves – or even admit – that they’re autistic, because they have Asperger’s syndrome. But let’s be real, we are autistic. And I might as well use that word to describe something that’s tied to just that because people automatically will realize that this is important and even though it’s talked about a lot more now, I doubt that everyone knows what Asperger’s syndrome is. They don’t really have too much knowledge about autism and autism is in some ways a negatively charged word because it’s tied to a lot of prejudice and lack of, yeah, knowledge. There are so many misconceptions. But what I write might maybe make a difference to some.

In other words, I do struggle with things directly linked to my autism right now and there’s no cure for autism. You can get better at stuff, learn how to handle things better, learn to reflect about yourself and broaden your horizons with social “codes” and make right what could very well be a future misunderstanding. But you are, and forever will be, autistic and the neurological difference you have will always be in your brain.

Maybe I’ll post this today, May 4th, or maybe in a few days. Maybe I don’t even publish this at all. But at least I’ve tried writing, I tried getting through to people, I tried sorting the things that’s running through my head. And it’s always worth a try.

(Since it’s the Star Wars day today I just have to say, May the 4th be with you! Happy Star Wars day!)

Influensa

Jeg begynte på et innlegg i går men jeg planla dessverre rimelig dårlig og måtte haste av sted til «storesøster» for en sen lunsj, sammen med mammi. Da jeg kom hjem igjen var Han allerede hjemme og vi trengte begge å prate ut grunnet krisemaksimeringen som foregår for øyeblikket.

I går sminket jeg meg for første gang på lenge. Jeg trengte det. Jeg følte jeg måtte det. Det dekket dessverre ikke over det faktum at jeg hadde grått i flere timer. Jeg klarte ikke å holde meg selv fra å gråte da vi var hos storesøster heller. Livet er snudd 100% opp ned og alle planer er lagt på is. På grunn av en influensa. Etter pressekonferansen i går ble det jo helt åpenbart klart for at veldig, veldig få liv går etter planen nå fremover. Jeg forstår så godt krisen veldig mange kommer til å sitte i om dette vedvarer, samt konsekvensene av Covid-19 for mange, mange menneskers helse, MEN for meg er forandring av rutiner og fremtidige planer knusende.

Jeg takler forandring dårlig, og allerede tanken på at jeg ikke fikk se han på et par måneder på grunn av kaos her hjemme gjorde fysisk vondt. For noen dager siden ble vi klar over hvordan Corona kunne påvirke, men siden nederlandske myndigheter enn så lenge hadde Norge på grønn liste bestemte vi oss for å prøve å endre flybilletten min så jeg kunne dra allerede søndag. Videre var planen da å bli til 31. mars som planlagt, eller å få ordnet flybillett hjem så fort som mulig hvis Norge ble satt til gul sone. Men så våknet jeg opp til nyhetene i går. Mammi advarte meg så fort jeg våknet, før jeg rakk å åpne VG på telefonen, og jeg begynte å gråte allerede da. Tårene var umulig å stanse og mammi prøvde så godt hun kunne å hjelpe. Han var på jobb og visste ikke engang hvordan situasjonen så ut i Norge. Etter i går morges har jo alt bare blitt verre og verre (slik som enhver person i vårt land er klar over) og alt er satt på vent. Selvfølgelig ikke bare for meg, men akkurat nå sitter jeg i en emosjonell krise. Forandringer er vanskelige. Veldig vanskelige. Det kan sette meg ut i lang tid og det kan forverre alt ved diagnosene mine. Selv om diagnosene gjør meg til meg på gode måter også så er det alle de vonde måtene de påvirker nå som er mulig å tenke på. Jeg har grått i dag også, mer enn nok. Jeg følger med på nyhetene og jeg kommer til å etterfølge regjeringens anbefalinger for hvordan man nå skal oppføre seg. På grunn av mitt ansvar ovenfor samfunnet, mitt ansvar ovenfor familien og vennene mine – både unge, gamle og de med nedsatt immunforsvar. Mitt eget immunforsvar er jo ikke akkurat så mye å skryte av heller, men jeg er ikke overstadig bekymret for meg selv. Heldigvis.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned (i Word) om hvordan jeg føler meg akkurat nå, men jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror ikke det betyr noe for noen der ute heller. Det kan til og med sikkert få andre til å sitte å se dumt på meg også. Sistenevnte bryr jeg meg ikke altfor mye om, som vanlig. Fordi det som er virkelig for meg er virkelig for meg. Uavhengig av alle andres følelser. Uavhengig av alle andres liv. I mitt liv akkurat nå er det meg som gjelder, og jeg er lei meg. Veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle forandringene som skjedde på et blunk og jeg er ikke sikker på når jeg klarer å bearbeide det – og om jeg klarer å bearbeide det på riktig måte. Akkurat nå føles det som om jeg har falt utfor et stup, og at jeg bare fortsetter å falle. Lenger og lenger ned, i høyere og høyere hastighet. Det er det jeg føler. Sånn er det.

The flu

I started writing yesterday but I miscalculated the time I had and had to rush off to a late lunch at my sister’s, with mammi. When I came home, He was already home from work and both of us really needed to talk because of the crisis maximation everyone is doing at the moment.

Yesterday I did my makeup for the first time in a very long time. I needed to. I felt like I had to. Sadly it didn’t really cover up the fact that I had been crying for hours. I couldn’t keep myself from crying when I was at my sister’s either. Life is turned upside down, 100%, and all plans are on hold. Because of the flu. After the press conference yesterday it was clear that very few lives will go as planned in the near future. I really do understand the crisis a lot of people are going to experience if this lasts for a while, and also the consequences Covid-19 will have for a lot of people’s health, BUT for me, change of routines and plans is devastating.

I don’t deal with changes very well and the thought of not seeing Him for a while because of chaos here at home physically hurt. A few days ago we became aware of how the Corona virus could influence everything but since the Dutch government still considered Norway as a green zone we tried moving my flight up to this Sunday. The plan further was that I would either stay until the 31st or until the Netherlands marked Norway as a yellow zone and get a flight ticket home asap. But then I woke up to the news yesterday. Mammi made me kind of aware of all of it already before I opened the newspaper on my phone, and I had already started crying. The tears were impossible to stop and mammi tried comforting me in any way she could. He was at work and had no clue about the situation in Norway. After yesterday morning things have just gotten worse and worse (as basically everyone in our country knows now) and everything is put on hold. Of course it’s not only for me, but right now I’m in an emotional crisis. Change is hard for me. Very hard. It can put me off my game for a really long time and it can make every bad thing about my diagnoses way worse. Of course I have a lot of positive traits thanks to my diagnoses as well, but right now it’s only the bad parts that’s noticeable. I’ve been crying today as well, more than enough. I keep track on the news and I’m going to act on the government’s wishes. Because of my responsibility for the community, my family and my friends – both young, old and those with lowered immune systems. My own immune system isn’t exactly something to brag about either, but I’m not too worried about myself. Luckily.

I could write page up and page down (in Word) about how I feel right now, but I don’t think that helps. I don’t think it means something to anyone out there either. It can probably even make people look at me like I’m stupid as well. Not that I care too much about the latter, as usual. Because what’s real to me is real to me. No matter how anyone else feels. No matter what anyone else’s life is like. In my life right now, I’m the one that matters, and I’m devastated. I don’t know how to deal with all the changes that happened out of the blue and I’m not sure I’ll be able to deal with it – and if I can, in the right way. Right now it feels like as I’ve fallen down from a cliff and that I just keep on falling. Further and further down, faster and faster. That’s how I feel. That’s how it is.

Asperger og Bipolar

Disse to greiene skaper kaos. Et uendelig stort kaos. Et kaos som tærer på deg innvendig. Ofte bare noen ganger, men altfor ofte også hele tiden. Det går i bølger, alltid. Opp. Ned. OK. Sosial frustrasjon. Misforståelser. Utmattethet. Utmattetheten kommer fra så mye. Humørsvigningene, misforståelsene, angsten, frustrasjonen. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og vi er enige; Aspergers syndrom og Bipolar lidelse kræsjer. Til tider er det full frontkollisjon og det er noe jeg må leve med, fordi ingen av delene kan gå bort. Ikke av seg selv, ikke med medisiner. Angsten sitter antageligvis for hardt, og den har sittet for lenge. Sååå mange år uten hjelp. Sååå mange år med misforståelser av hvem jeg er, hva jeg gjør og når jeg gjør det. Når jeg tenker på det kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Riste på hodet av alle behandlere, alle leger, alle sosionomer, alle fagpersoner. De har gjort feil som ikke kan rettes opp igjen, men det har jeg godtatt nå. Men vi er stadig tilbake til den frontkollisjonen. Plutselig, uten forvarsel slår depresjonen meg i bakken. Det er som å bli sparket i magen. Som å bli sparket når du allerede ligger nede – for det er det det føles som. At jeg ofte ligger nede og kjemper. Jeg har blitt så utrolig mye flinkere til så utrolig mye. Jeg skal snart på mitt livs eventyr alene, og selv om det har vært planlagt tidligere så har jeg aldri vært så klar som nå. Jeg har avlyst tidligere. Men jeg har kommet lenger. Denne gangen skal jeg trosse alt, hoppe i det, og klare det. For det er det det handler om til syvende sist. Hopp i det. Sats. Om jeg kræsjer så kræsjer jeg, om det går så går det. Men mest av alt kommer det til å gå.

Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er morsomt. Det er ikke så morsomt å leve med det, men det er likevel morsomt. Hvem kunne tro at det å slite sosialt og å bli utmattet av sosiale ting kunne kombineres med hypomani? Altså hallo. Hypomanien med sin impulsive side. Hypomanien med sin enorme energi. Hypomanien med sin uendelige inspirasjon til å ta på seg hele verden. Når man sier at «nå, nå går det!». For det er det som skjer, iaf hos meg. Jeg er ganske sikker på at det er det det generelt går ut på da. I’m on top of the world og sånn. Den fossen av ord som kommer ut av meg, tankene som raser, inspirasjonen til å gjøre alt. Superhelt. Uovervinnelig. Udødelig. Sett det sammen med depresjon og du har en mixed episode. Tristheten. Selvskadingen. Å miste motet. Miste alt håp. Ønsket om å dø. Kan man virkelig kombinere disse to helt motsatte sinnstemningene, tenker du kanskje. Ja, ja det kan man så absolutt. Legg på sosial fobi. Agorafobi. Panikklidelse. Sosiale antenner som ikke alltid er like oppe. Herregud. Også er det ikke engang lov til å gi opp? For det er det virkelig ikke. Å gi opp er å tape. Jeg hater å tape. Jeg tror jeg er en av verdens verste tapere, faktisk. Så det å gi opp er virkelig ikke et alternativ. Så da blir det å fortsette, da. Pushe på til neste stemningssving. Pushe på til okei. Pushe på til neste behandlingstime. Til neste gang du kan tømme alt av tanker og følelser på en annen person. Det høres så dumt ut, men heldigvis så finnes disse englene som er villig til å ta på seg denne jobben.

Jeg er så flink til å spore av nå for tiden. Jeg starter med en idé, en tanke. Jeg begynner på den og så plutselig kommer det en annen tanke som tar helt over. Så da legger vi til det. Men så kommer det en ny tanke – så da legger vi oppi den også. Litt som Powerpuff jentene. Men det er greit. Tror jeg. Det viser bare hvor tilstede kaoset faktisk er. Det evige kaoset som ikke blir borte så lenge av gangen. Attention span, sa du? Konsentrasjon? Nei as. Herregud så teit det er. Men det er nå en gang sånn det er da.

Poenget mitt er at Asperger og Bipolar mikses ganske greit ikke bra sammen. Det er enkelt å forstå for mannen i gata. Sleng på litt angst, så har du meg. Ingen medisiner i verden kan ta bort det ved meg selv som jeg så ofte kunne ønske ble borte. Ingen medisiner kan fikse hodet mitt helt. Men medisinene hjelper meg. Så uendelig mye. Stemningsstabiliserende, antipsykotika, angstdempende, sovemedisiner, allergimedisiner. You name it. Vi har endelig funnet den berømte «medisincocktailen» som passer bra for akkurat mitt hodet, og jeg takker høyere makter (om det finnes noen?) for det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke ble satt på medisiner for 8 år siden. Først feil medisiner da, men likevel. De ga endelig etter for det de innerst inne visste var riktig for meg. Det skulle noen sammenbrudd, et par ønsker om å dø og et psykotisk anfall til – men de ga endelig etter. Det har måttet være et par forskjellige behandlere i etterkant også. Det er så mange som er helt unike og finnes til hvert sitt bruk siden de har hver sin utdannelse, hver sin personlighet. Jeg har et godt team rundt meg nå. Men det skulle sykt mange år til. 4 år før diagnoser, 7 år med halvparten av passende diagnoser, og nå 2 år med riktig diagnoser og oppfølging. Vi kan jo slenge på de 3 årene før det kom noen slags hjelp inn i bildet også. Da har vi over halve livet mitt. Over halve livet mitt har handlet om å få riktig hjelp. Om behandling. Medisinering. Psykiske lidelser. Det føles rart å tenke på nå. Men sånn er det.

Konklusjonen er uansett at Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er en merkelig blanding. Det er en kaotisk blanding. Og det kaoset var tydeligvis ekstremt vanskelig å sette navn på – til tross for ekstremt tydelige symptomer på det surret.

Asperger’s and Bipolar

These two things creates havoc. An extreme havoc. A havoc that eats you from the inside. Often just a few times, but way too often all the time. It happens in waves, always. Up. Down. OK. Social frustration. Miscommunication. Exhaustion. The exhaustion that comes from so many things. The moodswings, the misunderstandings, the anxiety, the frustration. I’ve talked it over with my psychiatrist and we both agree; Asperger’s syndrome and Bipolar disorder collides. Sometimes even a full frontal collision, and that’s something that I have to live with because neither is going away. Not by themselves, not with medications. The anxiety is most likely too anchored in me and it has been for years. Soooo many years without help. Sooo many years with misunderstandings about who I am, what I do and when I do it. When I think about it I can’t do anything but shake my head. I shake my head because of all the therapists, all the doctors, all the social workers, all the educated people involved. They’ve made mistakes that can’t be fixed, but I’ve accepted that now. But we keep returning to that full frontal collision. Suddenly, without a warning, depression hits me. It’s like being kicked in the stomach. Like being kicked when you’re already on the ground – because that’s what it feels like. I often lay down on the ground fighting, but I’ve gotten so much better on so many things. I’m about to head out on my biggest adventure ever, alone, and even though it’s been planned earlier I haven’t been as ready as I am now. I’ve canceled earlier. But I’ve gotten further now. This time I’m crossing all my boundaries, jumping in and I’m gonna see it through. Because that’s what it’s about in the end. Jumping in. Bet on yourself. If I fail and crash I’ll fail and crash, but if it works it works. But most of all it will work.

Asperger’s syndrome and Bipolar are funny. They’re not too fun to live with, but it’s still funny. Who would’ve thought struggling with the social stuff and getting exhausted over every little event and hypomania could be combined? I mean, hello. Hypomania with it’s impulsiveness. Hypomania with it’s extreme energy. Hypomania with it’s extreme inspiration to take on the world. When you say «now it’s gonna work!». Because that’s what happens, at least with me. I’m pretty sure that that’s the way it goes for most people though. I’m on top of the world and all that. The words pouring out of my mouth, the thoughts racing through my mind, the inspiration to do anything and everything. Superhero. Invincible. Immortal. Combine that with depression and you’ve got a mixed episode. The sadness. Self harming. Losing hope. The wish to die. Is it really possible to combine these two you might think. And yes, yes it can. Add social phobia. Agoraphobia. Panic disorder. Social antennas that aren’t always that much there. And then you’re not even allowed to give up!? Because you’re really not. To give up is to lose. I hate losing. I’m probably one of the worst losers in history. So giving up is really not an alternative. The only thing left is to fight. Push on until the next moodswing, because it’s just around the corner. Push until you’re okay. Push on to the next therapy session. To the next time you can empty your head of all thoughts and all feelings to another person. It sounds so stupid, but luckily there are angels like that out there and they’re taking on this job.

I’m great with sidetracking these days. I start with one thought, one idea. I start with that idea, but suddenly something completely different enters my mind. So we add some of that. But then another idea pops into my head – and we’ll add a bit of that too. A little bit like the Powerpuff girls. But that’s alright. I think. It just shows how much chaos there actually is. The chaos that never really goes away. Attention span? Nope. It’s so stupid. But that’s the way it is.

My point is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder doesn’t go well together. It’s easy to understand for anyone. Add a little anxiety up in there, and then you have me. No medications in the world can take away the things about me that I wish were gone so often. No medication can fix my head completely. But my medication helps me. So much. Mood stabilizers, antipsychotics, anxiety meds, sleeping meds, antihistamines. You name it. We’ve finally found the perfect «medicine cocktail» that fits my head the best, and I thank the universe for that. I don’t know where I would’ve been right now if they didn’t put me on medications 8 years ago. It did require a few breakdowns, a few wishes to be dead and a psychotic break – but they finally gave in. It’s been a few different therapists after that as well. There are so many out there with their different educations and personalities. I have a great team around me now, but that took a lot of years. 4 years before diagnoses, 7 years with some and now finally 2 years with the correct ones and also therapy. We can always add the 3 years that went by without getting any help too. Add all that together and we’ve got more than half my life. More than half my life has been centered around getting the right kind of help. About therapy. Medication. Mental disorders. It feels so weird to think about that now, but that’s the case.

My conclusion is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder is a weird mix. It’s a chaotic mix. And it was clearly one that took a lot to name – even though I had clear symptoms of all of them.


Til toppen