Samfunn

Fattig

Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.

Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?

Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.

Poor

I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years)  and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.

Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?

The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.

Angst

Det er kaos overalt. Absolutt overalt. Vi er i en lockdown. Vi, som mange andre steder i verden akkurat nå. Alle frykter det samme; et virus. Et virus over 90% av oss kun får milde symptomer av. Det er fantastisk, virkelig. Men hva med de som allerede er syke? De gamle? Det er bra at vi tar hensyn til dem. Men at alt fokuset overalt er på dette? Det er ikke så bra, tror jeg. Det er jo absolutt null fokus på omtrent alt annet. Jeg tror dette skaper mer frykt, mer angst, for mange av oss. Mange, med meg, har det fryktelig tøft innimellom fra før av, og med angst spesielt tror jeg dette bare blir verre akkurat nå. De som er ensomme også. Det var jo ensomt allerede før man nærmest har blitt tvunget til å være alene.

Jeg har merket det veldig godt. Det er én ting å være hjemme store deler av tiden fordi man vil, fordi man velger det selv. Eller å være bundet inne på grunn av angst (misforstå meg rett, det er forferdelig også). Det er noe helt annet å bli tvunget til det. Av de som sitter i regjeringen, av alle mulige mennesker. Flere og flere blir syke, enda flere sitter i karantene. Og veldig mange av oss viser hensyn og blir derfor hjemme så mye som mulig. Jeg vet dessverre om tilfeller der noen sitter i offisiell karantene og får sympati i bøtter og spann på facebook men som likevel går ut på butikken, blant mange andre mennesker. Så vi har jo tydelig de som ikke viser hensyn også, dessverre..

Jeg tok et bad i går og brukte en av badebombene jeg kjøpte fra The Body Shop i Amsterdam. Den luktet så utrolig godt, men så vidt jeg vet så finnes den ikke hos The Body Shop i Norge? Jeg burde kanskje prøve Lush sine, jeg har nemlig hørt mye bra om dem. Jeg tar omtrent aldri bad men i går prøvde jeg ut absolutt alt for å dempe stressnivået. Til og med et bad liksom. Med tea tree peel off maske i ansiktet. Den gjør underverker for den akne-plagede huden min. Jeg har forresten gått på antibiotikaen i en måned nå og noen steder i ansiktet har kvisene faktisk blitt mindre vonde og mindre fremtredende! Jeg er så glad for at det fungerer. Jeg hadde en photoshoot her forrige dagen også. Med kjæresten min på videochat. Du kan tro han hadde det morsomt mens jeg styret og ordnet, fløy frem og tilbake, byttet antrekk og prøvde å posere. Jeg har blitt veldig dårlig til det og jeg er utrolig usikker på kroppen min så det å se bildene på pcen etterpå ble litt… meh. Vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal beskrive følelsen engang. Bildene ble dessverre av utrolig dårlig kvalitet også ettersom jeg tok i bruk det gamle kameraet mitt. Jeg prøvde meg ut med det ettersom det nye ikke er kompatibelt med fjernkontrollen for selvutløseren, som jeg har hatt i sånn ca 8,5 år. Så når jeg har litt penger igjen nå så kommer jeg til å få tak i en fjernkontroll som passer til mitt kjære EOS M50 slik at jeg har mulighet til å ta bilder selv om ingen kan assistere. Det hjelper jo ikke heeelt på å ha en kjæreste i et annet land liksom. Jeg skal forresten prøve å gi streamen et forsøk til også! Jeg begynner i morgen, torsdag. Så kanskje du vil kikke innom rundt halv syv?

Se hvor lett det var å snakke om andre ting? Mediene burde kanskje prøve, de også. Jeg forstår at fokuset er på Corona og hva det gjør med oss for øyeblikket, men jeg tror, som sagt tidligere, at det også kan skape mer angst, kanskje til og med for noen som ikke har hatt angst tidligere. Alle forandringene vi går gjennom nå og alle spørsmålene mange av oss har, som ingen har svar på for nå, gir ikke akkurat en trygghet.

Kanskje jeg klarer å stikke innom her en tur i morgen også, før streamen. Hvem vet? Jeg skal prøve hardere å jobbe med nyttårsforsettene mine, selv om det ikke alltid er like lett når man helst vil legge seg under dynen og ordene ikke kommer gjennom i det hele tatt, selv om jeg har mye på hjertet.

Jeg håper alle klarer å følge myndighetenes råd for å få bukt med dette viruset, og jeg håper dere alle holder dere trygge. Jeg tenker på dere, alle sammen.

Anxiety

It’s chaos everywhere. Absoluteley everywhere. We’re in some sort of lockdown. Not only Norwegians, but a lot of people everywhere in the world. Everyone fears the same thing; a virus. A virus that will only give mild symptoms for over 90% of the ones that catches it. That’s fantastic. But what about the people who are already ill? Or old people? I’m glad we’re taking precautions to keep them safe. But everyone’s focus is on this and I don’t think that’s too good. There’s absolutely no focus on anything else. I think that it’s causing more fear, more anxiety for a lot of us. There are many people, including me, who struggle on a day-to-day basis, and when dealing with anxiety I think that this is only making it worse. The ones who are lonely as well. They were lonely enough before they were almost forced to stay at home.

I’m also affected by this. It’s one thing to be home most of the time because you chose to, or because anxiety makes you stay home (not that that’s a good thing, but you get what I’m saying). It’s another thing to basically be forced to it. By the government, of all people. More and more people are getting ill, even more people are in quarantine. And a lot of us just chose to take precautions and protect other people and stay home as much as possible. I do, however, know of cases where someone in an official quarantine – who posted it on facebook to get as much sympathy as possible, stroll around in the stores with a lot of other people. So we definitely have those people too..

I had a bath yesterday and tried out one of the bathbombs I bought from The Body Shop in Amsterdam. It smelled extremely nice but as far as I know we don’t have those in The Body Shop in Norway? I think I might try the bathbombs from Lush as I’ve heard so much about them. I rarely have baths but yesterday I tried out legit everything to try and relax just a little bit. Even a bath. I also had a tea tree peel off mask. It does wonders for my acne. I’ve actually been on the antibiotics for a month now and some places in my face it actually shows! I’m so happy about that. I also had a photoshoot here the other day. While videochatting with my boyfriend (he really didn’t want me to hang up just because I was taking pictures). Believe me, he had fun while I ran around here like a headless chicken, changed outfits and tried to pose. I’ve become very bad at that and I’m really insecure about my body so seeing the pictures on my PC later was kind of… ugh. I don’t even really know the words to describe it in any language. The pictures had very poor quality as well, sadly. I had to use my old camera since my new camera don’t support the remote control I have for it. Which I’ve had for about 8.5 years now. So when I have a little bit more money I’ll probably end up buying the remote control that works with the new EOS M50 so that I can take pictures even when nobody’s there to assist me. Having a boyfriend in another country isn’t exactly always helpful. Aaaand I’m also gonna try to give my stream another go. So I’m starting tomorrow, Thursday. Maybe you wanna check in around 6:30pm?

See how easy it is to talk about other things? The media should probably try. I do understand that there’s a lot of focus on Corona and how it affects us right now, but as I mentioned earlier, I think it might increase or just actually start anxiety. All the changes we go through now and all the questions a lot of us have, that nobody currently knows the answers to, doesn’t exactly invite to a feeling of security.

I might be able to try and say hi here tomorrow before the stream. Who knows? I’ll try harder to work on my New Years resolutions, even though it isn’t always easy when you just wanna lay in bed and the words don’t come out right. Even if you have a lot to say.

I hope everyone follows your governments orders/guidelines so we can get rid of this virus as soon as possible, and I hope you all stay safe. I think about you, all of you.

Hjertet mitt ❤ // My heart ❤

Influensa

Jeg begynte på et innlegg i går men jeg planla dessverre rimelig dårlig og måtte haste av sted til «storesøster» for en sen lunsj, sammen med mammi. Da jeg kom hjem igjen var Han allerede hjemme og vi trengte begge å prate ut grunnet krisemaksimeringen som foregår for øyeblikket.

I går sminket jeg meg for første gang på lenge. Jeg trengte det. Jeg følte jeg måtte det. Det dekket dessverre ikke over det faktum at jeg hadde grått i flere timer. Jeg klarte ikke å holde meg selv fra å gråte da vi var hos storesøster heller. Livet er snudd 100% opp ned og alle planer er lagt på is. På grunn av en influensa. Etter pressekonferansen i går ble det jo helt åpenbart klart for at veldig, veldig få liv går etter planen nå fremover. Jeg forstår så godt krisen veldig mange kommer til å sitte i om dette vedvarer, samt konsekvensene av Covid-19 for mange, mange menneskers helse, MEN for meg er forandring av rutiner og fremtidige planer knusende.

Jeg takler forandring dårlig, og allerede tanken på at jeg ikke fikk se han på et par måneder på grunn av kaos her hjemme gjorde fysisk vondt. For noen dager siden ble vi klar over hvordan Corona kunne påvirke, men siden nederlandske myndigheter enn så lenge hadde Norge på grønn liste bestemte vi oss for å prøve å endre flybilletten min så jeg kunne dra allerede søndag. Videre var planen da å bli til 31. mars som planlagt, eller å få ordnet flybillett hjem så fort som mulig hvis Norge ble satt til gul sone. Men så våknet jeg opp til nyhetene i går. Mammi advarte meg så fort jeg våknet, før jeg rakk å åpne VG på telefonen, og jeg begynte å gråte allerede da. Tårene var umulig å stanse og mammi prøvde så godt hun kunne å hjelpe. Han var på jobb og visste ikke engang hvordan situasjonen så ut i Norge. Etter i går morges har jo alt bare blitt verre og verre (slik som enhver person i vårt land er klar over) og alt er satt på vent. Selvfølgelig ikke bare for meg, men akkurat nå sitter jeg i en emosjonell krise. Forandringer er vanskelige. Veldig vanskelige. Det kan sette meg ut i lang tid og det kan forverre alt ved diagnosene mine. Selv om diagnosene gjør meg til meg på gode måter også så er det alle de vonde måtene de påvirker nå som er mulig å tenke på. Jeg har grått i dag også, mer enn nok. Jeg følger med på nyhetene og jeg kommer til å etterfølge regjeringens anbefalinger for hvordan man nå skal oppføre seg. På grunn av mitt ansvar ovenfor samfunnet, mitt ansvar ovenfor familien og vennene mine – både unge, gamle og de med nedsatt immunforsvar. Mitt eget immunforsvar er jo ikke akkurat så mye å skryte av heller, men jeg er ikke overstadig bekymret for meg selv. Heldigvis.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned (i Word) om hvordan jeg føler meg akkurat nå, men jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror ikke det betyr noe for noen der ute heller. Det kan til og med sikkert få andre til å sitte å se dumt på meg også. Sistenevnte bryr jeg meg ikke altfor mye om, som vanlig. Fordi det som er virkelig for meg er virkelig for meg. Uavhengig av alle andres følelser. Uavhengig av alle andres liv. I mitt liv akkurat nå er det meg som gjelder, og jeg er lei meg. Veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle forandringene som skjedde på et blunk og jeg er ikke sikker på når jeg klarer å bearbeide det – og om jeg klarer å bearbeide det på riktig måte. Akkurat nå føles det som om jeg har falt utfor et stup, og at jeg bare fortsetter å falle. Lenger og lenger ned, i høyere og høyere hastighet. Det er det jeg føler. Sånn er det.

The flu

I started writing yesterday but I miscalculated the time I had and had to rush off to a late lunch at my sister’s, with mammi. When I came home, He was already home from work and both of us really needed to talk because of the crisis maximation everyone is doing at the moment.

Yesterday I did my makeup for the first time in a very long time. I needed to. I felt like I had to. Sadly it didn’t really cover up the fact that I had been crying for hours. I couldn’t keep myself from crying when I was at my sister’s either. Life is turned upside down, 100%, and all plans are on hold. Because of the flu. After the press conference yesterday it was clear that very few lives will go as planned in the near future. I really do understand the crisis a lot of people are going to experience if this lasts for a while, and also the consequences Covid-19 will have for a lot of people’s health, BUT for me, change of routines and plans is devastating.

I don’t deal with changes very well and the thought of not seeing Him for a while because of chaos here at home physically hurt. A few days ago we became aware of how the Corona virus could influence everything but since the Dutch government still considered Norway as a green zone we tried moving my flight up to this Sunday. The plan further was that I would either stay until the 31st or until the Netherlands marked Norway as a yellow zone and get a flight ticket home asap. But then I woke up to the news yesterday. Mammi made me kind of aware of all of it already before I opened the newspaper on my phone, and I had already started crying. The tears were impossible to stop and mammi tried comforting me in any way she could. He was at work and had no clue about the situation in Norway. After yesterday morning things have just gotten worse and worse (as basically everyone in our country knows now) and everything is put on hold. Of course it’s not only for me, but right now I’m in an emotional crisis. Change is hard for me. Very hard. It can put me off my game for a really long time and it can make every bad thing about my diagnoses way worse. Of course I have a lot of positive traits thanks to my diagnoses as well, but right now it’s only the bad parts that’s noticeable. I’ve been crying today as well, more than enough. I keep track on the news and I’m going to act on the government’s wishes. Because of my responsibility for the community, my family and my friends – both young, old and those with lowered immune systems. My own immune system isn’t exactly something to brag about either, but I’m not too worried about myself. Luckily.

I could write page up and page down (in Word) about how I feel right now, but I don’t think that helps. I don’t think it means something to anyone out there either. It can probably even make people look at me like I’m stupid as well. Not that I care too much about the latter, as usual. Because what’s real to me is real to me. No matter how anyone else feels. No matter what anyone else’s life is like. In my life right now, I’m the one that matters, and I’m devastated. I don’t know how to deal with all the changes that happened out of the blue and I’m not sure I’ll be able to deal with it – and if I can, in the right way. Right now it feels like as I’ve fallen down from a cliff and that I just keep on falling. Further and further down, faster and faster. That’s how I feel. That’s how it is.

Vedtak hit og vedtak dit

De som har vært borti NAV og vært avhengig av vedtak vet hvor stressende det er. For det er faktisk stressende. Ventetiden er lang og ofte blir den utvidet, gang på gang. Når du endelig mottar vedtaket i posten viser det seg at saken din er avvist. Du har ingen rettigheter.

Jeg har gått gjennom dette flere ganger. Én gang valgte jeg å klage, og det tok tid. Det tok lang tid. To og et halvt år, eksakt, om ikke det var tre år? For å være helt ærlig går jeg litt i surr når det gjelder årstall nå, fordi det har skjedd så mye etter at jeg ble 18 i 2013 og var borti NAV for første gang. Etter den siste klagen min var jeg gjennom klageinstansen to (tror jeg?) ganger, og til slutt trygderetten. I trygderetten er det to, helt normale og vanlige personer som ser over saken din. De bruker tydeligvis ofte sunn fornuft, og jeg fikk gjennom klagen. Endelig.

Vedtaket gjaldt to ting, og vi måtte selvfølgelig starte med én av de. Nå er den delen fullført, og selv om jeg fikk medhold i trygderetten til begge deler må de likevel gå gjennom vedtaket PÅ NYTT. Reglene har endret seg siden den gangen jeg søkte og det var derfor jeg måtte gjennom trygderetten. Det tok jo to og et halvt år med advokat for å få dette til, så jeg gruer meg virkelig til jeg får vedtaket i posten nå.

Helt ut av det blå i forrige uke fikk jeg smålig panikk for at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med saksbehandler og fikk info om hva som skjer videre, hvorpå jeg skulle sende inn dokumentasjon for så å vente. Plutselig fikk jeg panikk for at det var noe mer jeg skulle sende inn, for i kaoset som oppstod inni hodet mitt så glemte jeg selvfølgelig at jeg allerede hadde sendt inn noe. Jeg innså at neste steg var å ringe NAV, men herlighet så langt det sitter inne. Det er så nerverpirrende (synes jeg) å skulle ringe dit. Du kommer først til sentralbordet før du må velge hvor du skal videre, for så å snakke med én person. Du blir kanskje sendt videre til en annen person også. Jeg har til og med opplevd å bli satt over til en tredje person – og likevel får de ikke orden på ting. Så da må du vente på at noen skal ringe deg opp igjen. Du sitter å venter og venter på telefonen skal komme, men etterhvert må du kanskje på do, i dusjen eller få i deg noe mat ettersom timene bare går. I de få minuttene – eller til og med sekundene – du ikke har telefonen på deg blir du oppringt. Hvis du ikke rekker å ta telefonen så kan du ikke ringe dét nummeret opp igjen. Neida, da må du ringe hovednummeret igjen og gå samme vei som istad.

Dette er derfor jeg har utsatt og utsatt det. Gruet meg. Telefon er ikke akkurat det beste jeg vet, og når jeg allerede vet at jeg antageligvis må snakke med flere personer i en og samme samtale, så får jeg smålig enda mer panikk. Fantastisk, ikke sant?

Nå viste det seg at jeg heldigvis ikke måtte sende inn noe mer. Det viser seg at jeg akkurat nå bare venter, og saksbehandleren min sa jeg fikk vedtaket i posten neste uke, for hun holdt på å skrive det nå. Fy søren, jeg gruer meg.

Decisions here, decisions there

(These are not my decisions by the way)

People who have experienced NAV (the welfare thing) and who’s been dependent on getting help/a decision to help them knows how stressful this is. Because it is actually stressful. You often have to wait for a long time, and often their deadline is moved – over and over again. When you finally get the decision in the mailbox you read that your request is denied. You have no rights.

I’ve been through this several times. One of those times I decided to fight the denied request and that took time. A lot of time. Two and a half years, to be exact, or it actually might’ve been three years? Honestly, I kind of have issues keeping track of the years now as so much have happened since I turned 18 in 2013 and had to get help through NAV for the first time. After the last time I fought the claim my decision to fight it took going through the complaint thing twice, and then it ended up in court. In court there’s two normal, average people who use their actual senses to decide, and it went through. Finally.

The thing was about two things, and we obviously had to start with one of them. I’ve completed that first thing, and even though the court sided with me on both things, they still have to go through the application AGAIN. The rules have changed since the first time I applied for help to do this thing, and that’s why I had to go through court as well. It took two and a half years with a lawyer to make this happen, so I’m dreading the decision I’m gonna get in the mail now.

Suddenly, out of nowhere, I started panicking last week about if I hadn’t sent in everything I had to send in. I was in contact with the person who handles my case and got info about what happens next, and what I was gonna send in and then just wait. Suddenly I panicked about whether there was something I had to send in, because in all that chaos in my mind I – of course – forgot that I actually sent in something a few weeks ago. I realized that the next step was to call NAV, but oh my god, that’s a difficult step to do. It’s nerve wrecking (at least for me and in my opinion) calling them. First you get to the central thing and then you have to decide where to get transferred next to talk to one person. Then you might have to be sent to another person too. I’ve even experienced getting transferred to a third person – and still they don’t find out what they need to find out. So then you have to wait for your case worker to call you back. You wait and you wait for your phone to buzz, but after a while you might have to go to the bathroom, take a shower or get some food because the hours are just passing by. And then, in the few minutes – or even seconds – you don’t have your phone on you, the caseworker calls. If you don’t reach your phone in time it turns out you can’t call the number that called you back. Nope, you have to call the main number again and go through the exact thing you went through earlier.

This is why I’ve postponed it so many days. I’ve been dreading it. Phonecalls aren’t exactly my favorite thing to do, and when I know that I most likely have to talk with several people in the same call I get even more panic. Delightful, isn’t it?

It luckily turns out that I didn’t have to send in any more info. It turns out that right now, I just have to wait, and my case worker said that I get the decision in the mail next week as she’s writing it right now. Oh my god, I’m dreading this.

En av de svakeste i samfunnet?

Er jeg virkelig en av de svakeste i samfunnet? Svaret er nok – uten tvil – ja. Uansett hvor sterk jeg er og hvordan jeg fortsetter på tross av gjentatte depressive perioder så forblir jeg svak. Jeg har ikke følt på dette på lenge, men i går måtte jeg innom NAV. Jeg snakket med saksbehandleren min der for et par dager siden og han skulle legge ut noen papirer for meg. Jeg trodde han mente et sted inne på det senteret, men han mente et annet sted. Dette var rett etter at jeg skulle forhåndsstemme, og å komme seg rundt på krykker er vanskeligere enn du skulle tro. Jeg hadde jo null hender til overs for å holde ting og vise frem både valgkort og legitimasjon. Det tok tydeligvis så lang tid at det var grunn til å bli irritert på meg. Det var virkelig det siste jeg trengte midt oppi stresset mitt og angsten, men sånn ble det. Da ble det litt ekstra vanskelig og frustrerende da jeg kom bort til NAV og innså at jeg måtte trekke lapp, ettersom det bare er en skranke der. Nummer 005 stod det på lappen min, og for øyeblikket var det 001 som fikk hjelp. Jeg hadde litt dårlig tid, så en allerede stressa meg ble en enda mer stressa meg.

Jeg tenkte at det kanskje ikke kom til å ta så lang tid; at de andre også bare hadde et par spørsmål. Men nei, alle de som var før meg hadde mye å si – og det tok tid. «Jeg skal jo bare hente et par papirer», tenkte jeg, før jeg innså at jeg måtte sette meg ned fordi å stå med all vekten på det ene benet konstant kom til å bli unødvendig slitsomt der og da. Da kjente jeg virkelig på frustrasjonen over å være innenfor NAV. Da kjente jeg på irritasjonen, sårbarheten og oppgittheten. Jeg skulle bare hente en konvolutt, og likevel måtte jeg vente på 4 stykker som nærmest skulle fortelle livshistorien sin.

Jeg tittet bort på de to pcene som stod i det ene hjørnet på NAV-kontoret. «Kun for NAV- og jobbrelaterte ting. Max 10 minutter». Hva hvis de jobbrelaterte tingene tok mer enn 10 minutter? Ble du kastet ut? Det kan nok virke som en filleting – og det er det jo helt sikkert – men for meg ble det ganske opprørende. Det er utrolig mange regler og ting du skal følge og forholde deg til når du er innenfor NAV. Kanskje mer enn det du trenger å forholde deg til som en vanlig person (i dette innlegget bruker jeg «vanlig person» som betegnelse på de som ikke er innenfor NAV). Nei, jeg forventer ikke at verden snurrer rundt meg, eller at verden venter på meg. Men der og da føltes det ekstremt unødvendig at jeg måtte vente i kø på folk som skulle ha veiledning som varte i 10 minutter – om ikke mer – for at jeg skulle hente en konvolutt med ett ark i. Det var riktignok noen som muntret meg opp og som kom for å hente meg, og det er jeg evig takknemlig for. Men da jeg endelig åpnet konvolutten ble jeg enda mer skuffet. Arket inneholdt absolutt INGEN informasjon om hva jeg skulle gjøre – så da må jeg ringe veilederen min på NAV på mandag. Igjen. Og han har ikke lenger et privat nummer, så da må jeg ringe hovednummeret og bli sendt fra person til person på telefonen, helt til jeg endelig kommer til noen som kan gi han en beskjed om å ringe meg opp igjen når han har tid. Det er da jeg føler på at jeg tilhører de som er en del av de svakeste i samfunnet. Uansett hvor mye jeg jobber, kjemper og står på så kommer jeg alltid til å tilhøre den delen. Jeg er en av de svakeste i samfunnet.

One of the weakest in our society?

Am I really one of the weakest people in our society? The answer is probably – without a doubt – yes. No matter how strong I am and no matter how I keep going despite returning depressive episodes I’m still weak. I haven’t really thought about that for a long time, but yesterday I had to go to NAV. I talked with my councilor on the phone a couple of days ago and he said he was gonna print out some papers for me and leave it at the front desk. I thought he meant «that» place in the building, but nope – he meant another. That was right after I was gonna put in my vote for the election, and walking around with crutches is harder than you’d think. I had zero hands to hold stuff and show my election card and ID. Apparently it took too long – long enough for the lady to get annoyed with me. That was legitimately the last thing I needed in that situation with stress and anxiety. With all that going on it got kind of too hard and frustrating when I came back to NAV and realized I had to get one of those notes with a number on it, since it’s only one desk there. My number was 005, and currently it was number 001 who got help. I kind of had way too little time, so an already stressed me turned into an even more stressed me.

I thought it wouldn’t take that long; that the other people in there also just had a few questions. But no – everyone before me had a lot to say and talk about. Running through my mind was «but I’m just picking up an envelope», before I realized that standing with my whole body weight on just one leg all that time got unnecessary complicated right there and then. That’s when I noticed the irritation, the vulnerability and resignation. I was just picking up an envelope, but still I had to wait for 4 people who was gonna tell their whole life story, it seemed.

I glanced at the two computers in the corner of the office. «Only for NAV and work related things. Max 10 minutes». What if the work related things took more than 10 minutes? Do you get thrown out of here? It might seem like a little thing – and it probably is – but to me it was upsetting. There are so many rules and things to follow and deal with when you’re in the NAV system. Maybe more than you ever have to follow and deal with if you’re a normal person (in this post the term «normal person» is a person who’s not in the system). No, I don’t expect the world to revolve around me, or that the world is waiting for me. But there and then it felt extremely unnecessary that I had to wait for 4 people who needed help for 10 minutes each – if not even longer – when I was just picking up an envelope with a few papers in it. I did have someone to cheer me up and who came to get me afterwards, and I appreciate that so, so much. But when I finally opened the envelope I got even more disappointed. The note had legitimately NO valid information on what I had to do next – so now I have to call my adviser on Monday, Again. And I don’t have his private number anymore, so I have to call the main number and get referred from one person to the next, and to the next after that, until I get to talk to someone who can ask him to call me when he gets the time to do so. That’s when I really feel that I’m in the category of the weakest people in our society. No matter how much I work, fight and continue to stand my ground I’ll always belong to that part. I’m one of the weakest people in our society.

Sånn ser forresten mailkontoene mine ut når jeg er i veldig dårlige perioder (sånn som nå…), når jeg ikke orker eller tørr å åpne en eneste e-post… // This is by the way what my e-mail accounts looks like when I’m in very deep depressive episodes (like right now…), when I’m too exhausted and too anxious to open a single e-mail…

Til toppen