Tanker

Fattig

Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.

Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?

Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.

Poor

I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years)  and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.

Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?

The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.

Grått

Nå har jeg åpnet og lukket Word 5 ganger allerede, og prøvd å skrive i flere dager. Jeg begynte å få ting på en måte i gang, både med instagram og bloggen. Døgnrytmen var bedre også. Men plutselig skjer det ting som gjør at jeg havner helt utenfor rytmen, enda en gang. Jeg skrev nesten at jeg var bedre på å håndtere endringer tidligere – men det tror jeg ikke. Jeg tror egentlig at jeg alt i alt fungerer mye bedre nå, på tross av at rytmen min på ting jeg har veldig lyst til (blogg, instagram, foto, gaming, «jobb») blir satt ut av spill midlertidig når det inntreffer store, uforventede ting.

Jeg hadde egentlig litt lyst til å skrive om desember, men så var det noe inni meg som stoppet. Jeg har jo skrevet om desember før, og inni hodet mitt er det noe som sier at jeg helt sikkert skrev det bedre før. I tillegg er det jo så mange andre som skriver om det, og inni hodet mitt er det noe som sier at uansett hvor bra jeg skriver eller har skrevet, så skriver alle andre bedre uansett. Jeg tenker at de aller fleste mennesker sitter med en usikkerhet om seg selv på et eller annet tidspunkt, men jeg tror ikke de fleste er klar over hvor altoppslukende den usikkerheten faktisk kan være. Det sies at det bunner i angst, og det kan godt hende, men uansett hvor mye flinkere jeg har blitt til å håndtere ting så vet jeg til dags dato ikke hvordan jeg skal håndtere akkurat den biten. Jeg er ikke så veldig sikker på om kognitiv terapi kan fungere når det kommer til dét heller fordi det har vært et tema før, men enten så har det vært nærmest kjeft og press, eller så har det bare ikke vært observert noen endring. Jeg kan selvfølgelig ta feil – og det håper jeg, for det hadde vært utrolig deilig å kunne jobbet seg ut av de greiene jeg stadig surrer meg oppi.

Uansett.. det er en så utrolig grå, våt og trist desember her hvor jeg bor. Det er det vanlige julestresset, de vanlige såre følelsene, det vanlige savnet.. Men det er også regn. Regn, vått, kaldt, rått og trist.

Misforstå meg rett, jeg gleder meg jo til jul. Men i år blir den annerledes.

Grey

I’ve opened and closed Word about 5 times now, and I’ve tried writing for days. I sort of got things started, with both Instagram and the blog. My sleep schedule/pattern was also better. But all of a sudden, a lot of chaotic things happen and it makes me fall out of my rhythm, again. I was about to write that I was better at dealing with chaotic things earlier – but I don’t think that’s true. I believe that all in all, I do function way better now, despite that the rhythm I’m in (or not in) when it comes to things I want to do (blog, Instagram, photography, gaming, “work”) gets disturbed when big, unscheduled things happen.

I wanted to write a little bit about December, but then something inside of me just stopped. I’ve written about December before, and in my head something is telling me that I wrote it better before. In addition, there’s a lot of people that writes about December, and there’s something in my head telling me they write it even better than I ever have or will. I think that most people are stuck with an insecurity about themselves at one point in their life, but I don’t think most people realize how all-consuming it can be. How handicapped it can make you. They tell me it’s because of anxiety, and that might be, but no matter how much better I am dealing with most of the anxiety I still don’t know how to handle that part. I’m not entirely sure cognitive therapy can function when it comes to it either, because it’s been a topic before and either it’s been pressure and correcting in non-friendly ways, or there’s simply just been no change. I can absolutely be mistaken about this – and I hope so, because it would be extremely satisfying to be able to work myself out of these things.

Anyway.. It’s an incredibly grey, wet and sad December where I live. It’s the usual stress with Christmas, the usual soar feelings, the usual missing something or someone.. But it’s also rainy. Rainy, wet, cold, high air humidity and depressing.

Don’t get me wrong, I am looking forward to Christmas. But this year it’s gonna be entirely different.

Bilde fra november i fjor, når det allerede hadde vært snø // Picture from November last year when we already had snow

Velkommen november

Jeg skulle vel aller helst skrevet dette i går ettersom det faktisk var i går vi ønsket november velkommen. Det er kanskje ikke alle som har det like fint nå som vi går mer og mer inn i mørketiden her i Norge, men jeg har det generelt helt okei og blir ikke nødvendigvis påvirket så altfor mye av den. Jeg har jo tidligere vært veldig flink til å tenne telys (med duft! Vanilje er favoritten) og røkelse, men den rutinen har sklidd litt ut. Jeg sender likevel tankene mine til alle de som har det litt vanskeligere i mørketiden fra før men som også kanskje synes ting er litt ekstra vanskelig i år med tanke på at corona-reglene har blitt skjerpet inn igjen. Jeg sender mange virtuelle klemmer til dere ♡

Dagene går litt i ett med jobbing (jobber fortsatt med oversettelse), World of Warcraft hvor jeg/vi (R og flere venner) forbereder oss til ny expansion som kommer ut 24. november og Discord med den øvrige gjengen selv om de ikke spiller WoW akkurat nå. Saga får også massevis av kos og lek. Hun fortjener det virkelig med den tålmodigheten hun viser når jeg jobber nå! Nesten som om hun forstår viktigheten av det jeg gjør og at hun vil gi meg tid og rom til det, på tross av at hun ikke akkurat er verdens mest tålmodige hund av natur. Jeg lengter vel egentlig litt etter behandling snart også. Psykiateren ser jeg jo ikke mer enn én gang i måneden og jeg ble satt på venteliste hos kommunen da det gikk litt feil vei i august. Ventetiden er vanligvis opp til 3 måneder, men jeg er ganske så sikker på at den kan være litt lenger akkurat nå. I følge noen artikler så har jo selvmordsraten gått opp siden mars og køene for behandling er lenger. Jeg har ikke sett noen store overskrifter på dette i norske aviser, noe jeg synes er rart. Vi har jo satt psykisk helse så til de grader på agendaen med fokus på dette i blogger, sosiale medier og meder for øvrig. Likevel er ikke ting som de burde. Jeg lurer på om det er fordi det ikke har vært nok info og personlige historier, at folk ikke hører, at de riktige folkene ikke hører eller om hvermansen faktisk ikke forstår? Det må jo være en av fire, tenker jeg..

Jeg har tidligere skrevet litt om skrivesperren jeg har opplevd sterkere og sterkere de siste ordene og jeg har ransaket hodet mitt for hovedgrunnen. Det er sammensatt, det er noe jeg er helt sikker på, men jeg tror jeg kanskje har funnet basen nå. Jo fler jeg har hatt kontakt med av leger, psykiatere, psykologer, psykiatriske sykepleiere, sosionomer og øvrig helsepersonell så har det blitt vanskeligere å åpne seg. Jo fler som sier de forstår, jo vanskeligere har det blitt å forklare. Jo fler som sier «jeg har ikke lest journalen din fordi jeg ønsker å bli kjent med deg og den du er nå, ikke den du har vært» men så viser det seg at de har studert journalen nøye likevel, jo vanskeligere blir det å stole på behandlere. Om noen helsepersonell leser dette så håper jeg du kanskje tenker deg om en gang til før du eventuelt sier noe slikt til pasienten din. Hilsen noen som har opplevd det selv og som føler at det faktisk svekker evnen til å få tillit til noen, hos noen som allerede har slitt med tillit. Altså, den tilliten. Den er avgjørende for å åpne seg. Den er avgjørende for å tørre å snakke, tørre å skrive. Og jeg tror det er der det har sviktet litt hos meg, at det er der en blokkering har oppstått. Jeg skriver ikke like fritt som før, ikke like åpent heller – og det var jo nettopp det som var basen for bloggen min; åpenheten og friheten til å fortelle hele sannheten av hvordan det er å leve med en nevrologisk tilstand og som psykisk syk. I motsetning til før så skammer jeg meg bare mer og mer. Det forsterkes ytterligere om noen kommer med ord som «jeg hadde ikke orket klagingen din i lengden» når det eneste de får vite er at jeg har noen tunge dager eller en tung periode. Det forsterkes av frykten for å være i veien. Frykten for å være til bry. Og ikke minst frykten for at folk ikke liker deg og at om de mot all sannsynlighet sier det, så er det løgn.

Kanskje det å innse disse tingene vil gjøre det lettere å åpne meg. Kanskje det til og med letter litt på blokkeringen for å skrive. Jeg kan ikke vite det for sikkert enda, men det er lov å håpe.

Welcome November

I probably should’ve written this yesterday as it was in fact yesterday we wished November welcome. I guess not everyone is enjoying this time as much as others, now that we’re meeting the dark time of the year here in Norway, but at least it’s not necessarily a big influence on me. Earlier I was very good with burning candles (scented even! Vanilla is my favorite) and incense, but I kind of lost that routine a year or so ago. I’m sending all my good and loving thoughts to all of the ones who are struggling a little bit (or a lot) more now as a base, but also might have it even harder now when the corona measures are stricter again. I’m sending loads of virtual hugs to all of you ♡

The days are kind of blurry with a lot of work (I’m still doing the translating), World of Warcraft where I/we (R and some friends) are preparing for a new expansion that comes out November 24th and Discord with the rest of the gang even if they’re currently not playing WoW. Saga gets a lot of cuddles and playing too. She definitely deserves it for showing so much patience when I’m working! Almost as if she understands the importance of what I’m doing, despite the fact that she isn’t exactly the most patient dog in the world. I’m also sort of longing after treatment soon. I mean, I see my psychiatrist only once a month and I was put on a waiting list at the municipality mental health care center as well after the therapy didn’t really work out back in August. The waiting list usually is 3 months anyway and it’s very likely that the waiting takes even longer now. According to a few articles the suicide rate has gone up a lot since March and the ques for treatment are longer. I still haven’t seen any huge titles about it in Norwegian papers, which in my eyes is pretty odd. We’ve put mental health on the agenda for so long now, with focusing on it in blogs, social media and media in general. Still things are definitely not like they should. I wonder if it’s because it hasn’t been enough focus on it and personal stories, if it’s that people don’t listen, that the right people doesn’t listen OR if people just don’t understand? It must be one of those four, isn’t it?…

I’ve writen about my writer’s block that I’ve experienced stronger and stronger the last few years and I’ve turned every possible stone to why. It’s a mix, I’m sure of it, but I think I found the base now. The more people I’ve met of doctors, psychiatrists, psychologists, psychiatric nurses, socionoms and other health care workers, the hard it’s become t open up. The more of those therapists saying they understand, the harder it’s become to explain. The more therapists who are saying «I haven’t read your journal because I want to get to know the person you are right now, not the one you’ve been in the past» but then it turns out they’ve studied the whole ting, the harder it gets to trust a therapist. If any health care workers reads this I really hope you’ll think about it all once more before you maybe say something like that to your patient. This comes from a person who’s experienced it and the fact that it actually decreases the ability to trust someone, who was already struggling with trust from before. I mean, trust.. It’s so crucial for being able to open up. It’s crucial to be able to speak, to be able to write. And I think that’s what’s kind of failed on my end, that that’s where the block started. I don’t write as freely as I did before, not as open either – and that was the whole base, the whole point with my blog; being open and daring to freely share the truth about what it’s like to live with a neurological disorder as well as being mentally ill. In contrary to before I’m actually more and more ashamed of being me. It obviously gets stronger when someone manages to say something like «I definitely wouldn’t have been able to deal with your complaining all the time» when all you’ve told that person is that I’m just having a bad day, or I’m just in a rough spot right now. It enhances the anxiety of being in the way. The anxiety of being a bother. And most of all the anxiety about that people don’t like you, and if they say they do, they’re obviously lying.

Maybe being able to see these things will make a change. Maybe it’ll be easier to open up. Maybe it’ll even take away a little bit of the block that’s in the way of writing. I can’t know for sure yet, but it’s definitely worth hoping.

Slikt vær burde det vært nå, men istedet har vi 18°C // This is the kind of weather it should’ve been now, but instead we have 18°C

Trøtte tanker

Noen ganger er jeg splittet. Jeg er så fryktelig uenig med meg selv. Det er ikke egentlig så lett å sette ord på, men jeg vil likevel prøve nå som tankene liksom krøp inn på meg.

Jeg føler meg liksom så splittet. Klesskapet mitt er delt i to og fine stabler; det går fra hvitt til pastellfarger og så til svart. Ikke overraskende så er mesteparten likevel svart for øyeblikket, i motsetning til for noen år siden. 1/3 av klær, sko og vesker er fra Killstar. Åh, som jeg kunne ønske at jeg fikk det såppass i orden her at jeg kunne ta bilder og vise frem! Desverre blir det alltid litt rotete i hodet mitt og i motsetning til alle som blir promotert av Killstar så er jo ikke klesskapet mitt bare svart, ikke rommet mitt heller. Det er nok aldeles umulig, men foreløpig skal jeg fortsatt la meg selv få håpe. Bare litt til. Killstar har jo faktisk likt noen av bildene mine på instagram tidligere.. Det var stas! Jeg er likevel splittet. Den ene dagen går jeg i de mest elegante sorte blondekjolene (fra Killstar, selvfølgelig) og den neste går jeg i rosa prinsessekjoler fra Japan. Soft gotisk og Hime Gyaru (eller Himekaji). For noen år siden var det omvendt; for det meste gikk jeg i hvitt og pastellfarger. Kjoler, skjørt og elegante topper. Høyhelte sko, både Gyaru og Lolita. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har elsket det. Jeg har hatt mennesker rundt meg som har hatet det. Mennesker som roser meg for å være kreativ og at jeg tør å være meg selv, og mennesker som har stilt meg ultimatum. Mennesker som har sagt «uff, om du hadde brukt noe sånt da jeg møtte deg så hadde jeg aldri villet sett på deg, langt mindre snakket til deg!». Uff, så forferdelig jeg er, ikke sant?

Hvis jeg tenker litt nøye over det så er det jo lett å se at det er disse sistenevnte menneskene som har et problem — ikke jeg. De har tydeligvis fordommer mot både det ene og det andre, enten det er fra den hvite og pastellfargede siden eller fra den svarte, gotiske siden.

Jeg har til og med hatt mennesker i livet mitt som har prøvd å prakke på meg det ene og som sterkt mislikte det andre. Mennesker som har sagt at jeg «inviterer Satan inn, med de svarte klærne mine». Mennesker som har prøvd å drukne meg i sine meninger. Deres meninger om hvordan JEG skal være. Men det er det vel strengt tatt ingen andre enn jeg som bestemmer? Det er likevel overraskende vanskelig å glemme alle disse menneskene, alle disse utsagnene. På tross av at jeg stadig oftere tenker «herlighet, så dum jeg var!» eller «er det mulig?!». Jeg bør jo absolutt få lov til å bestemme selv hvem jeg vil være. Det er likevel vanskelig å glemme. Det er nettopp dette som får min indre splittelse til å bli større. Større og større. Slik at den vokser rundt meg – og inni meg. Som får meg til å drukne i desperate følelser av savn, usikkerhet eller tristhet. Dette trigger igjen angst og angstanfall. Åh, som jeg kunne ønske at jeg bare ble litt mer selvsikker. Dét hadde vært noe det. Sikker på kroppen min, sikker på ansiktet mitt, sikker på hodet mitt og sikker på hjernen min. De mørke kommentarene er de som sitter best, tross gjentatte forsikringer fra R som forteller at han virkelig aksepterer meg som jeg er, uansett om det er en rosa prinsesse eller gotisk dronning. Forsikringer om at jeg er elsket og avholdt av andre. Usikkerheten slipper sakte men sikkert taket. Litt og litt av gangen. Jeg er usikker på om den noen gang kommer til å forsvinne helt, men det er verdt å håpe. Jeg føler meg splittet. Men det er vel egentlig litt greit og litt kult å tørre å være seg selv? Kle seg etter humøret og hvordan man føler seg akkurat den dagen eller akkurat de minuttene? Ta på seg klær man vet man har følt seg fin i før..

Jeg føler meg splittet – og ikke minst usikker. Men jeg nærmer meg, med museskritt, en sikkerhet jeg ikke har følt før. En indre sikkerhet som tross alt kommer av forsikringer om at man er elsket. At man er elsket akkurat som man er.

Sleepy thoughts

Sometimes I’m so divided. I’m disagreeing with myself, a lot. It’s not really that easy to put into words, but I still want to try, now that my thoughts gathered a little bit more around the subject.

I just feel so divided. My closet is split into two and everything is in neat stacks; it goes from white to pastel colors to black. It’s not really a surprise that most of my closet is black now though unlike a few years ago. 1/3 of my clothes, shoes and bags are from Killstar. Oh, how I wish I managed to get it to look the way I want around here so I could take loads of pictures and show it off. Sadly there’s almost always chaos in my head and of course, in contrary to the other people that get promoted by Killstar, my closet (and room) isn’t black only. It’s probably impossible but for now I’m just gonna keep letting myself hope. At least a little bit longer. Killstar have actually liked a few of my instagram photos before though. That felt really cool! I’m still divided. One day I’m wearing the most elegant black lace dress from Killstar and the next I’m wearing a pink princess dress from Japan.Soft goth and Hime Gyaru, or Hime kaji. A few years ago it was the total opposite though, actually, and I only wore dresses, skirts and elegant tops. High heels as well, Gyaru and Lolita. I’ve had people around me that has absolutely loved it. I’ve also had people around me that hated it. People that praised me for being creative and daring to be myself and people who have given me ultimatums. People who have said «oh wow, if you wore something like that when we met I wouldn’t even have looked at you, and definitely not spoken to you!». Wow, I’m horrible, right?

If I take a little closer look I can easily see that these people are the ones with a problem — not me. They’ve clearly got some sort of issue or prejudice towards one or the other, either if it’s the princessy white and pastel or the black gothic.

I’ve even had people in my life who’s tried to convince me to do one of them and strongly disliked the other. People who’s said that «I invite Satan in by wearing my black clothes». People who have tried to drown me in their opinions. Their opinion about who I should be. But strictly speaking, it’s only me who can decide that, right? It’s still surprisingly hard to forget these people and all of their comments. Even though I’m often thinking «wow, I was so stupid!» or «is that even possible?». I definitely should be the one to decide who I’m gonna be. It’s still hard to forget though, sadly. This is what makes the feeling of being divided worse. It grows bigger and bigger until it surrounds me and fills my head. It makes me drown in feelings like loss, insecurity or sadness. This again trigger anxiety and anxiety attacks. Oh, how I wish I could just get a little bit more confident. That would be something. Confident in my body, in my face, in my head and in my intellect. The negative (or even dark) comments are the ones that sticks, despite reassurance from R that he really appreciates me just the way I am, no matter if it’s a pink princess or a gothic queen. Reassurance that I’m loved and adored. The insecurity is slowly but surely letting go. Little by little, but still. I’m not entirely sure it’s ever gonna be completely gone, but it’s worth hoping at least. I feel divided. But to be honest, it’s pretty okay and even a little bit cool to dare to be yourself right? Dress after how you feel that particular day or moment? Wear clothes you know you’ve felt great in before.

I feel divided – and also very insecure. But I’m getting closer, small steps at a time, to a security and confidence I’ve never felt before. An inner security that comes from knowing you’re loved. Knowing you’re loved just the way you are.

Merkelige tider..

Jeg hadde en litt merkelig tanke her for litt siden. Her på bloggen (når jeg skriver, that is) er jeg mer åpen enn det jeg egentlig er med mine nærmeste. Jeg har tenkt litt på hvordan og hvorfor, og jeg tror jeg kom frem til at med bloggen så er det helt frivillig hvem som leser, og det er også frivillig å komme med tilbakemeldinger, i motsetning til å sende en melding til noen du er glad i for å be om hjelp eller det å være helt ærlig med at «nei, det går ikke noe bra nå as» – for hvem vil egentlig høre det? Man vet jo ofte ikke engang hva man skal si når noen kommer med noe mørkt, og da føler jeg det er bedre å la de slippe å høre det. For som sagt, det er jo helt frivillig å titte innom bloggen min, og det er også frivillig å komme med tilbakemelding, i motsetning til på meldinger eller en telefonsamtale, for da må du jo komme med et eller annet. Jeg merker nå at det ikke går så bra. Jeg kjenner veldig på at samtalene med en fantastisk behandler ble avsluttet uforutsett tidlig i februar. Jeg kjenner at jeg så sårt trenger noen å snakke med, men jeg vil ikke støtte meg til noen. Jeg vet ikke helt om jeg vil ta imot hjelp videre heller, da tilbudet gjelder to samtaler i måneden og ikke én gang i uken. Jeg tror at for meg, personlig, så vil det nesten være verre å ha kun to samtaler i måneden enn å ikke ha det i det hele tatt, pluss det at hvordan skal jeg i det hele tatt bli trygg på en ny person jeg bare skal se hver 2. uke? Det kommer jo til å ta en hel evighet å kunne åpne seg i det hele tatt, og da er jo vitsen kanskje borte også. I tillegg til at jeg tross alt har kommet helt sinnsykt langt med å behandle angsten og å pushe meg gjennom ting, slik at jeg er veldig engstelig for at en eventuell ny behandler skal mene at jeg ikke trenger hjelp. Mye av det er jo bare spill. Masking, om du vil. For hvordan skal man egentlig betro seg til noen om noe alvorlig? Det er fint å ha en mammi som er der uansett og en kjæreste som ville gitt meg hele verden hvis han kunne, men jeg vil jo ikke gi de jeg er mest glad i her i verden byrden av å vite hva som foregår inni hodet mitt. Da er det jo nesten bedre å takle det på dårlige måter i all hemmelighet. Men dette er jo kun mine egne tanker om min egen situasjon og noe som kanskje ikke gjelder for de fleste, eller i det hele tatt noen, andre.

Jeg har egentlig litt angst for å skrive, og dermed også poste, når jeg først klarer å samle tankene litt. Jeg er redd for at det er teit, dumt, for depressivt, dårlig, rart eller rett og slett søppel. Jeg vet jo at jeg innerst inne er flink til å skrive og at jeg er god på å formulere ting, men av en eller annen grunn føles dette så langt borte nå. Hurra for dårlig selvfølelse, am I right?

Jeg hadde en meltdown natt til i dag som resulterte i kun fire timers søvn. Dagene som følger disse type netter føles alltid så rare, så forferdelige. Ingenting er rett og alt går feil vei. Jeg er sliten, trøtt, umotivert og humøret mitt er ustabilt som bare det; som om det ikke er nok fra før. Det må alltid være litt ekstra, det er jo liksom helt nødvendig.

Den psykiske helsen min har med andre ord tatt en tur ned under disse corona-forholdene. Jeg vet at for noen med Asperger så er det nesten en lettelse fordi de slipper det sosiale presset de er under med jobb, familie o.l. til vanlig, men for meg som ikke har dette presset så betyr brudd på rutinene mine krisetilstander i hodet. Det er jo ikke slik at jeg har mange rutiner som foregår utenfor leilighetens fire vegger, men de få jeg har har jo selvfølgelig falt fra i denne unntakstilstanden. Her jeg sitter nå håper jeg veldig på at ting blir bedre snart slik at jeg kan komme meg til Nederland, Sverigetur med Tina, forhåpentligvis (bra) behandling og en kaffe på LaBaguette…

Forresten så har Twenty One Pilots en ny sang kalt Level of Concern som jeg anbefaler på det sterkeste!

Weird times..

I had a really weird thought here a little while ago. On this blog (when I write, that is) I’m more open about things than I am with my closest humans. I’ve thought a little about how and why and I think I ended up with the conclusion that when it’s on my blog it’s completely voluntarily whether one wants to read or not, and it’s also voluntarily whether you want to come with feedback or not, unlike texting someone you love, asking for help and be completely honest about the fact that things aren’t okay – because truly, who wants to hear someone say that things aren’t okay? One often don’t even know how to respond when someone comes to you with something dark, and because of that I feel like it’s easier to not let them know. As I said, it’s completely voluntarily to click on the links to my blog as well as commenting, unlike with a text or a phone call, because then you definitely have to respond with something. I’m feeling like things aren’t going too well at the moment. I’m noticing that the therapy with a great therapist ended unexpectedly and suddenly in the beginning of February. I’m really feeling the need to talk with someone but I don’t wanna lean on anybody. I don’t even really know if I wanna continue getting therapy because the new schedule is twice a month and not once a week. I think that for me, personally, it would maybe be worse to have two appointments a month than none at all, plus – how am I even supposed to get comfortable and trust a new person I only see every other week? It’s gonna take forever to trust that new person so by then the point of it might be gone. And let’s be honest, I’ve come so incredibly far in how to deal with and push through things, so I’m really anxious about if a new therapist is of the opinion that I don’t need any therapy. But a lot of it is just an act. Masking, if you want. Because how are you even supposed to tell someone something that is truly serious? It’s great to have a mammi that’s there for me all the time and a boyfriend who would give me the world if he could, but I don’t wanna give the burden of everything that’s going on inside my head to the ones I love the most. At that point it seems almost better to handle it in horrible ways in silence. But that’s just my own thoughts about my own situation and might not reflect anybody else in this world.

I’m actually having a lot of anxiety about writing, and therefore also posting, when I finally manage to gather my thoughts a little bit. I’m scared that it’s lame, stupid, too depressive, bad, weird or all in all garbage. Deep down I know that I’m good at writing and I’m good at getting through to people with what I think about, but for some reason all of that feels so far away right now. Hurray for bad self esteem, am I right?

I had a meltdown last night and it resulted in just four hours of sleep. Days that follows nights like that are always so weird, so horrible. Nothing is right and everything goes wrong. I’m tired, exhausted, unmotivated and my mood is so incredibly unstable; as it isn’t unstable enough in general. I mean, you really have to have that little extra happen. That’s clearly a necessity.

My mental health has obviously taken a deep dive with all this corona-shit going on. I know that for a lot of individuals with Asperger’s syndrome this is great because they’re freed of the social pressure they’re under normally with jobs, family etc. but for me who doesn’t have any of that pressure the disturbance in my routine creates havoc inside my head. It’s not like I have a lot of routines that are outside of the apartment, but the few I have isn’t present currently. When I’m sitting here like this I really hope that we’ll see better times soon so I can go to the Netherlands, Sweden with Tina, therapy with a (hopefully good) therapist and a coffee at LaBaguette…

Twenty One Pilots have a new song by the way, it’s called Level of Concern and I really, really recommend giving it a listen!

Ser noen andre et par hester her?? (Bilde tatt i Tyskland, 2014) // Does anyone else see a few horses here? (Picture taken in Germany, 2014)

Asperger og Bipolar

Disse to greiene skaper kaos. Et uendelig stort kaos. Et kaos som tærer på deg innvendig. Ofte bare noen ganger, men altfor ofte også hele tiden. Det går i bølger, alltid. Opp. Ned. OK. Sosial frustrasjon. Misforståelser. Utmattethet. Utmattetheten kommer fra så mye. Humørsvigningene, misforståelsene, angsten, frustrasjonen. Jeg har snakket med psykiateren min om det, og vi er enige; Aspergers syndrom og Bipolar lidelse kræsjer. Til tider er det full frontkollisjon og det er noe jeg må leve med, fordi ingen av delene kan gå bort. Ikke av seg selv, ikke med medisiner. Angsten sitter antageligvis for hardt, og den har sittet for lenge. Sååå mange år uten hjelp. Sååå mange år med misforståelser av hvem jeg er, hva jeg gjør og når jeg gjør det. Når jeg tenker på det kan jeg ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Riste på hodet av alle behandlere, alle leger, alle sosionomer, alle fagpersoner. De har gjort feil som ikke kan rettes opp igjen, men det har jeg godtatt nå. Men vi er stadig tilbake til den frontkollisjonen. Plutselig, uten forvarsel slår depresjonen meg i bakken. Det er som å bli sparket i magen. Som å bli sparket når du allerede ligger nede – for det er det det føles som. At jeg ofte ligger nede og kjemper. Jeg har blitt så utrolig mye flinkere til så utrolig mye. Jeg skal snart på mitt livs eventyr alene, og selv om det har vært planlagt tidligere så har jeg aldri vært så klar som nå. Jeg har avlyst tidligere. Men jeg har kommet lenger. Denne gangen skal jeg trosse alt, hoppe i det, og klare det. For det er det det handler om til syvende sist. Hopp i det. Sats. Om jeg kræsjer så kræsjer jeg, om det går så går det. Men mest av alt kommer det til å gå.

Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er morsomt. Det er ikke så morsomt å leve med det, men det er likevel morsomt. Hvem kunne tro at det å slite sosialt og å bli utmattet av sosiale ting kunne kombineres med hypomani? Altså hallo. Hypomanien med sin impulsive side. Hypomanien med sin enorme energi. Hypomanien med sin uendelige inspirasjon til å ta på seg hele verden. Når man sier at «nå, nå går det!». For det er det som skjer, iaf hos meg. Jeg er ganske sikker på at det er det det generelt går ut på da. I’m on top of the world og sånn. Den fossen av ord som kommer ut av meg, tankene som raser, inspirasjonen til å gjøre alt. Superhelt. Uovervinnelig. Udødelig. Sett det sammen med depresjon og du har en mixed episode. Tristheten. Selvskadingen. Å miste motet. Miste alt håp. Ønsket om å dø. Kan man virkelig kombinere disse to helt motsatte sinnstemningene, tenker du kanskje. Ja, ja det kan man så absolutt. Legg på sosial fobi. Agorafobi. Panikklidelse. Sosiale antenner som ikke alltid er like oppe. Herregud. Også er det ikke engang lov til å gi opp? For det er det virkelig ikke. Å gi opp er å tape. Jeg hater å tape. Jeg tror jeg er en av verdens verste tapere, faktisk. Så det å gi opp er virkelig ikke et alternativ. Så da blir det å fortsette, da. Pushe på til neste stemningssving. Pushe på til okei. Pushe på til neste behandlingstime. Til neste gang du kan tømme alt av tanker og følelser på en annen person. Det høres så dumt ut, men heldigvis så finnes disse englene som er villig til å ta på seg denne jobben.

Jeg er så flink til å spore av nå for tiden. Jeg starter med en idé, en tanke. Jeg begynner på den og så plutselig kommer det en annen tanke som tar helt over. Så da legger vi til det. Men så kommer det en ny tanke – så da legger vi oppi den også. Litt som Powerpuff jentene. Men det er greit. Tror jeg. Det viser bare hvor tilstede kaoset faktisk er. Det evige kaoset som ikke blir borte så lenge av gangen. Attention span, sa du? Konsentrasjon? Nei as. Herregud så teit det er. Men det er nå en gang sånn det er da.

Poenget mitt er at Asperger og Bipolar mikses ganske greit ikke bra sammen. Det er enkelt å forstå for mannen i gata. Sleng på litt angst, så har du meg. Ingen medisiner i verden kan ta bort det ved meg selv som jeg så ofte kunne ønske ble borte. Ingen medisiner kan fikse hodet mitt helt. Men medisinene hjelper meg. Så uendelig mye. Stemningsstabiliserende, antipsykotika, angstdempende, sovemedisiner, allergimedisiner. You name it. Vi har endelig funnet den berømte «medisincocktailen» som passer bra for akkurat mitt hodet, og jeg takker høyere makter (om det finnes noen?) for det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke ble satt på medisiner for 8 år siden. Først feil medisiner da, men likevel. De ga endelig etter for det de innerst inne visste var riktig for meg. Det skulle noen sammenbrudd, et par ønsker om å dø og et psykotisk anfall til – men de ga endelig etter. Det har måttet være et par forskjellige behandlere i etterkant også. Det er så mange som er helt unike og finnes til hvert sitt bruk siden de har hver sin utdannelse, hver sin personlighet. Jeg har et godt team rundt meg nå. Men det skulle sykt mange år til. 4 år før diagnoser, 7 år med halvparten av passende diagnoser, og nå 2 år med riktig diagnoser og oppfølging. Vi kan jo slenge på de 3 årene før det kom noen slags hjelp inn i bildet også. Da har vi over halve livet mitt. Over halve livet mitt har handlet om å få riktig hjelp. Om behandling. Medisinering. Psykiske lidelser. Det føles rart å tenke på nå. Men sånn er det.

Konklusjonen er uansett at Aspergers syndrom og Bipolar lidelse er en merkelig blanding. Det er en kaotisk blanding. Og det kaoset var tydeligvis ekstremt vanskelig å sette navn på – til tross for ekstremt tydelige symptomer på det surret.

Asperger’s and Bipolar

These two things creates havoc. An extreme havoc. A havoc that eats you from the inside. Often just a few times, but way too often all the time. It happens in waves, always. Up. Down. OK. Social frustration. Miscommunication. Exhaustion. The exhaustion that comes from so many things. The moodswings, the misunderstandings, the anxiety, the frustration. I’ve talked it over with my psychiatrist and we both agree; Asperger’s syndrome and Bipolar disorder collides. Sometimes even a full frontal collision, and that’s something that I have to live with because neither is going away. Not by themselves, not with medications. The anxiety is most likely too anchored in me and it has been for years. Soooo many years without help. Sooo many years with misunderstandings about who I am, what I do and when I do it. When I think about it I can’t do anything but shake my head. I shake my head because of all the therapists, all the doctors, all the social workers, all the educated people involved. They’ve made mistakes that can’t be fixed, but I’ve accepted that now. But we keep returning to that full frontal collision. Suddenly, without a warning, depression hits me. It’s like being kicked in the stomach. Like being kicked when you’re already on the ground – because that’s what it feels like. I often lay down on the ground fighting, but I’ve gotten so much better on so many things. I’m about to head out on my biggest adventure ever, alone, and even though it’s been planned earlier I haven’t been as ready as I am now. I’ve canceled earlier. But I’ve gotten further now. This time I’m crossing all my boundaries, jumping in and I’m gonna see it through. Because that’s what it’s about in the end. Jumping in. Bet on yourself. If I fail and crash I’ll fail and crash, but if it works it works. But most of all it will work.

Asperger’s syndrome and Bipolar are funny. They’re not too fun to live with, but it’s still funny. Who would’ve thought struggling with the social stuff and getting exhausted over every little event and hypomania could be combined? I mean, hello. Hypomania with it’s impulsiveness. Hypomania with it’s extreme energy. Hypomania with it’s extreme inspiration to take on the world. When you say «now it’s gonna work!». Because that’s what happens, at least with me. I’m pretty sure that that’s the way it goes for most people though. I’m on top of the world and all that. The words pouring out of my mouth, the thoughts racing through my mind, the inspiration to do anything and everything. Superhero. Invincible. Immortal. Combine that with depression and you’ve got a mixed episode. The sadness. Self harming. Losing hope. The wish to die. Is it really possible to combine these two you might think. And yes, yes it can. Add social phobia. Agoraphobia. Panic disorder. Social antennas that aren’t always that much there. And then you’re not even allowed to give up!? Because you’re really not. To give up is to lose. I hate losing. I’m probably one of the worst losers in history. So giving up is really not an alternative. The only thing left is to fight. Push on until the next moodswing, because it’s just around the corner. Push until you’re okay. Push on to the next therapy session. To the next time you can empty your head of all thoughts and all feelings to another person. It sounds so stupid, but luckily there are angels like that out there and they’re taking on this job.

I’m great with sidetracking these days. I start with one thought, one idea. I start with that idea, but suddenly something completely different enters my mind. So we add some of that. But then another idea pops into my head – and we’ll add a bit of that too. A little bit like the Powerpuff girls. But that’s alright. I think. It just shows how much chaos there actually is. The chaos that never really goes away. Attention span? Nope. It’s so stupid. But that’s the way it is.

My point is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder doesn’t go well together. It’s easy to understand for anyone. Add a little anxiety up in there, and then you have me. No medications in the world can take away the things about me that I wish were gone so often. No medication can fix my head completely. But my medication helps me. So much. Mood stabilizers, antipsychotics, anxiety meds, sleeping meds, antihistamines. You name it. We’ve finally found the perfect «medicine cocktail» that fits my head the best, and I thank the universe for that. I don’t know where I would’ve been right now if they didn’t put me on medications 8 years ago. It did require a few breakdowns, a few wishes to be dead and a psychotic break – but they finally gave in. It’s been a few different therapists after that as well. There are so many out there with their different educations and personalities. I have a great team around me now, but that took a lot of years. 4 years before diagnoses, 7 years with some and now finally 2 years with the correct ones and also therapy. We can always add the 3 years that went by without getting any help too. Add all that together and we’ve got more than half my life. More than half my life has been centered around getting the right kind of help. About therapy. Medication. Mental disorders. It feels so weird to think about that now, but that’s the case.

My conclusion is that Asperger’s syndrome and Bipolar disorder is a weird mix. It’s a chaotic mix. And it was clearly one that took a lot to name – even though I had clear symptoms of all of them.

Nytt år, nye muligheter

Dette innlegget ble skrevet i går, og jeg må bare påpeke at sinnstemningen min ikke har forandret seg stort på tross av litt drama.

Nytt år, nye muligheter er en klisjé. Jeg tror jeg har brukt denne overskriften opp til flere ganger og jeg føler like mye på det hver eneste gang; det er en forferdelig klisjé. Men akkurat nå våger jeg faktisk å bruke den.

Jeg snakket nettopp med ei god venninne. Vi har aldri møtt hverandre, for hun bor i England. Gode venninner som aldri har møtt hverandre, tenker du sikkert. Eller, det er ikke sikkert du tenker det, men jeg vet at veldig mange tenker det – og det er helt greit. Hun og jeg er veldig like. Vi har mye av de samme utfordringene selv om vi har forskjellige diagnoser, og ja jeg tar opp ordet diagnose igjen. Det er en del av hverdagen min, og uansett hvor mye jeg (eller hun, eller alle dere andre der ute med en diagnose) vil så blir vi ikke kvitt den. Den er en del av oss hver eneste dag, år etter år. Tiår etter tiår – så lenge vi lever. Men det er okei.

Akkurat nå er jeg veldig fornøyd, mye takket være henne. Jeg skulle nemlig svare på en normal ish samtale og da innså jeg hvor heldig jeg er. Jeg må riktignok understreke at jeg er blant mange som er materialistiske, for dette spiller en rolle inn i hva jeg skal skrive videre. Jeg er ikke supermaterialistisk (selvfølgelig..) men jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er opptatt av at jeg har en telefon som fungerer til det formålet jeg skal ha den til. Jeg er opptatt av en god pc som jeg kan spille yndlingsspillene mine på. Jeg er storfornøyd med at jeg har en XBOX One som jeg kan se både dvd’er, bluRay og spille på. Jeg er også ekstremt fornøyd med det nye kameraet mitt. Jeg har fått inspirasjon til å skrive igjen, mye fordi jeg nå har LYST til å ta bilder. Bilder av Saga, bilder av meg, bilder av ting. Men her spiller fornøydheten min inn; jeg har det jeg trenger. Jeg har i grunn alt det jeg trenger av både klær og «utstyr» til å gjøre det jeg vil her i livet. Jeg er også veldig heldig, for jeg har en fantastisk familie (av de som står meg aller nærmest) som er her for meg i tykt og tynt, som bryr seg om meg og som er tilgjengelig hvis jeg trenger dem. For jeg er tilgjengelig hvis de trenger meg. Det er dette som er så viktig. Man må gi for å få, og det er jeg veldig opptatt av. Jeg prøver virkelig hardt å overkomme angsten for å kontakte andre mennesker, for det er så viktig at jeg klarer å ta kontakt også. Jeg får stadig meldinger av en kusine hver gang vi har vært sammen, og det betyr så ubeskrivelig mye. Jeg har fått kommentarer fra henne på bloggen også, de gangene jeg har skrevet om at vi har vært sammen. Hun bryr seg så mye om meg, selv i sin egen hektiske hverdag, for vi må være ærlige; de aller fleste har en hektisk hverdag. Selv jeg, som uføretrygdet, tro det eller ei. Det skjer mye i livet mitt også stadig vekk, i tillegg til de faste tingene som trening og behandling. Behandleren min var så søt her for noen uker siden. Jeg var så oppgitt over alt som var i gang rundt meg og uttrykte at jeg var sliten av at det skjedde så mye innimellom. Hun svarte «jeg synes det skjer mye i livet ditt omtrent hele tiden, jeg», og overraskende nok så har hun rett. Jeg kan ikke beskrive hvorfor det skjer så mye, for jeg har virkelig ingen anelse hvor alt det gode (og alt det vonde) kommer fra. Jeg vet hva slags fordommer mange sitter med i forhold til meg og mine som er uføretrygdet, og jeg forstår det til en viss grad. Fordommer kommer av uvitenhet, og mange har verken energien, viljen eller lysten til å sette seg inn i ting som ikke gjelder dem selv, og det er helt okei. Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om alt det kjipe, alt det kompliserte og alt det vonde. For jeg er klar. Jeg er en fighter, og uansett hva andre mennesker kunne funnet på å si eller å skrive om meg så er jeg klar.

Tilbake til det med den materialistiske delen av meg, men også den fornøyde og ekstreme takknemligheten… Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. De jeg trenger er familien min og de vennene jeg har. Jeg har venner både online og som jeg har møtt som er mine nærmeste. Om du som leser dette mener jeg ikke kan være close med noen jeg ikke har møtt enda, så må du gjerne få mene dette, men jeg vet bedre fordi jeg har opplevd. Jeg har opplevd mye. Mer enn du tror, mer enn du noen gang vil få vite. For jeg sier ikke alt. Langt fra alt. Og det er min fulle rett. Jeg trenger ikke dele alt av følelser og tanker med mennesker som ikke har noen nær tilknytning til meg lenger. Jeg har ikke noe ansvar ovenfor hva andre tenker og føler, for det er deres tanker og følelser. Ikke mine. Hvor vidt du som leser dette akkurat nå tar deg nær av dette eller blir glad for dette; det er din følelse, din oppfatning, din mening. Dette er ikke noe jeg kan endre, uansett hvor mye jeg hadde kunnet, hvis jeg ville. Men jeg er ikke her for å gjøre noen andre fornøyde. Jeg er her for å gjøre meg selv fornøyd (jeg tar selvfølgelig hensyn, er du gal, men ikke til absolutt alle andre for det ville gjort meg til et menneske uten ryggrad i mine øyne). Jeg er her for å sette mine egne mål. For å oppnå disse målene. For å leve livet mitt slik JEG vil.

Og jeg er så fornøyd. Akkurat nå sitter jeg med en energi jeg ikke har kjent på lenge, og jeg vet innerst inne at jeg må roe ned litt nå, men jeg prøver å ikke skulle gjøre noe mer ut av det enn at jeg får skrevet det jeg vil få ut. Jeg er fornøyd. Jeg er glad. Til og med kanskje litt lykkelig. Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. Jeg har faktisk mennesker som elsker meg. Som elsker meg for den jeg er, for det jeg gir, og av de aller fleste får jeg tilbake. I bøtter og spann. Jeg er så takknemlig, så uendelig takknemlig akkurat nå. For jeg skal gå inn i det nye året med disse følelsene. Om jeg har en ekstrem nedtur i morgen skal jeg gå tilbake til dette dokumentet (for jeg har kjøpt meg word! Og alle de andre programmene som følger med i den pakken fra Microsoft) og lese. Jeg skal studere hver eneste linje for å få tilbake de følelsene jeg sitter med akkurat nå. For jeg skal vite hvor takknemlig jeg er, hvor fornøyd jeg er, hvor lykkelig jeg er. For jeg vet det jo egentlig, uansett hvor jeg er på stemningsskalaen min (og den er bred altså, haha). Nå på slutten så må jeg bare få takke. Takke alle dere som gjør livet mitt så uendelig bra, selv på dårlige dager. Alle dere som gir så mye av dere selv, omså det er til meg eller andre. Dere er så verdifulle, alle sammen. Jeg håper at flere enn meg kan gå inn i det nye året med styrke. For det skal jeg. Jeg skal stå på som aldri før. Jeg skal ikke bare sette meg mål, jeg skal nå dem. Jeg skal gjøre en innsats. En innsats for meg selv og for de rundt meg. For alle dere rundt meg fortjener det så masse.

New year, new opportunities

I have to point out that this post was written yesterday, but that my mood hasn’t changed much even though there was a little bit of drama last night.

New year, new opportunities is such a cliché. I think I’ve used it a lot on my blog(s) and I feel it each and every time; it’s a horrible cliché. But right now I choose to use it.

I just talked to a good friend of mine. We’ve never met eachother because she lives in the UK. Good friends and they’ve never met, you might think. Or, I’m not sure that that’s what you’re thinking, but I know a lot of people do – and that’s okay by me. She and I are very similar. We have a lot of the same obstacles in life, even though we have different diagnoses, and yes, I’m bringing up the diagnose word again. It’s a part of my life, no matter how much I (or she, or anyone with a diagnose really) want to get rid of it. It’s a part of us every day, year after year. Decade after decade – as long as we’ll live. But that’s okay.

Right now I’m happy, big thanks to her. I was replying to a normal ish message and right there and then I realized how lucky I am. I need to point out that I’m one of those people who are materialistic and this is important for what I’m about to write. I’m not overly materialistic (of course..) but I’m concerned with how I look. I make sure that I have a phone that works in the way that I’m using it. I’m making sure that I have a PC that I can play all my favorite games on. I’m super happy about having an XBOX One that I can watch DVD’s, bluRay’s and games on. I’m also super happy about my new camera. I’m now inspired to write again, a lot because I really want to take pictures again. Pictures of Saga, pictures of me, pictures of things. But here’s where my happiness comes in; I have what I need. I do have what I need of both clothes and “stuff” I need to have to do what I want to do in life. I’m also extremely lucky because I have a fantastic family (the ones that are close to me, that is) who’s here for me no matter what, who cares about me and who’s here for me when I need it. Because I’m here for them when they need me. That’s what’s so important. You have to give to get, and I’m very into that. I’m trying really hard to get over my anxiety when it comes to contacting people, because it’s so important that I’m the one who initiates a conversation as well. I always get a text from one of my cousin’s whenever we’ve been together and I’ve even had comments from her here on my blog if I’ve written about us being together. She cares so much about me, even when she has her own hectic life. Because let’s be honest; most of us have a hectic life. Even I, with disability benefits, believe it or not. So much happens in my life so often, in addition to all the regular things like working out and therapy. My therapist was really sweet a few weeks ago. I was so tired of everything that was happening and I expressed that I wanted to give up on a lot of it. She replied “There’s basically always something happening in your life Padmé”, and surprise surprise, she’s actually right. I can’t explain why and how there’s so much going on, because I really have no idea where all the good (and bad) things come from. I know what kind of prejudice people might have towards me and others like me who are on disability benefits, and to some degree I can actually understand it. Prejudice comes from ignorance and a lot of people have neither the energy, will or actually wants to know about things that don’t affect them, and that’s okay. Right now I couldn’t care less about everything annoying, everything complicated or everything sad. Because I’m ready. I’m a fighter, no matter what other people might say or write about me.

Back to the materialistic part about me, but also the happy and extremely thankful part.. I have what I need. I have the ones I need. The ones I need is my family, but also my friends. My closest friends are both people I know online but also of course the ones I meet from time to time. If you reading this right now mean that you can’t be close with someone without having met them you’re totally entitled to your opinion about this, but I know more because I have first hand knowledge and experience. I’ve experienced a lot. Much more than you know, but also so much more than you’ll ever know. Because I’m not saying everything. Far from everything. And that’s my right. I don’t have to share all my feelings and thoughts with people who aren’t my closest people anymore. I don’t have any responsibility of how other people think or feel, because that’s their thoughts and feelings. Not mine. If you feel offended by this; that’s your feeling, your experience, your opinion. This isn’t something I can change no matter how much I try, if I wanted to. But I’m not here to make anyone else happy. I’m here to make me happy (I obviously take some consideration, but not to absolutely everyone because that would in my humble opinion make me a spineless human being). I’m here to set my own goals. I’m here to reach those goals. To live my life the way I want.

And I’m so happy. Right now I have a kind of energy that I haven’t felt in a long time and I technically know that I have to restrict myself now, but I’m trying to at least only keep it to writing. I’m content. I’m happy. Even maybe extremely happy. I have what I need. I have the ones that I need. I actually have people around me who love me. Who love me for who I am and for what I give, and most people get something back. Not only something, but sometimes a lot. I’m so thankful, endlessly thankful right now. Because I’m starting the new year with these feelings. If I have an extremely change in my mood tomorrow I’m gonna go back to this document (because I bought myself Microsoft Word! And all the other programs that’s in that package) and read it. I’m gonna study each and every line to get back all of the feelings I have now. Because I need to know how thankful I am, how content I am, how happy I am. Because I do know all of these no matter where I am on my mood scale (and that scale is huge, haha). I need to end this with giving thanks. Thank you to all of those who makes my life extremely good, even on bad days. Thank all of the ones who give so much of yourself to others, whether it’s me or someone else. You are so precious, each and every one of you. I hope that it’s not only me who enters the new year with strength. Because that’s what I’m going to do. I’m gonna keep going. I’m not only gonna set myself some goals, I’m gonna reach them. I’m gonna work hard. Work hard for myself and the people around me. Because all of you deserve it so much ♡

Godt nytt år alle sammen!! // Happy new year everybody!!

Jul as

Jeg skulle sette meg ned og skrive et blogginnlegg på lille julaften. Jeg startet til og med, men stresset den dagen tok helt over. Det var mat som skulle lages, rydding som skulle utføres og pynting som skulle gjøre alt perfekt. Det er jo sånn julen liksom skal være; perfeksjon og kos. Men midt oppi det kaoset som oppstår mellom perfeksjon og kos så får jeg helt hetta og verden raser brutalt og totalt sammen. Jeg brukte en god porsjon med tid i går ettermiddag på å gråte sminken min i stykker. Vi hadde middagsbesøk, men etter middagen måtte jeg gi tapt for de overveldende følelsene jeg satt med etter tredje dagen med stress, dessverre. Og fy søren som det gjorde vondt! Jeg vet jo at jeg er en smule annerledes enn veldig mange ganske ofte, men det er likevel alltid like vondt å gi tapt for dette. Samtidig vet jeg at det er mange som er som meg, både med og uten Aspergers syndrom diagnosen. Mange er som meg både med og uten Bipolar lidelse, og mange er som meg både med og uten angst. Det er også mange som er helt motsatt, og vet dere hva? Begge delene er greit. Det er greit å være seg selv. Det er greit å føle på at det blir for mye følelser eller kaos. Både i julen men også ellers. Det er rett og slett greit.

Det at alt dette er greit er noe jeg jobber hardt for å godta akkurat nå. Jeg jobber ganske hardt å godta det i veldig, veldig mange omganger og i mange situasjoner, men akkurat nå håper jeg at det kommer til å synke inn. Det hadde vært så utrolig fint å bare klare å godta det, og å omfavne det. Omfavne annerledesheten  jeg sitter med hver dag, selv om jeg er rimelig flink til å også være 100% «normal» ganske mange dager. Det er som regel en stor nødvendighet å ha noen dager «av» etter sosiale påkjenninger og det har jeg snakket om en del før. Det er faktisk noe jeg nevner ganske ofte, og mye av grunnen er fordi jeg ikke klarer å ta det innover meg. Jeg klarer på mange måter ikke å godta det og akkurat dét tar så mye energi, det også. Så hvorfor klarer jeg ikke å godta det? Det er et spørsmål som dukker opp ofte. Altfor ofte, i grunn. Jeg tror mye av det er fordi en av mine to bestevenninner ikke er blant oss lenger. Det var hun jeg snakket med hver dag omtrent. Riktignok i perioder, for i andre perioder var vi begge helt stille på grunn av våre forskjellige, men også like utfordringer. Men det var henne jeg gikk til når jeg måtte få tankene om annerledeshet ut. Det var henne jeg gikk til når jeg var frustrert og sint over at jeg er den jeg er. For denne typen annerledeshet, som krever at jeg må gå inn i meg selv og kjenne på hva jeg trenger av pauser er frustrerende. Jeg mener, hvem vil ha meg når alt kommer til alt? Hvem vil godta at jeg noen ganger forsvinner inn i meg selv og trenger litt avstand? Hvem vil omfavne det og likevel elske meg, selv om det kan gjøre vondt at jeg dytter han vekk? Hvis jeg riktignok dytter han vekk, for det er ikke absolutt alle mennesker jeg føler jeg må dytte vekk. Det finnes noen venninner, og noen kompiser jeg takler å snakke med selv om alt er som verst. Men det er også noen ganger jeg dytter de vekk, selv om det er ytterst sjeldent. De elsker meg likevel, og aksepterer at jeg er slik jeg er, akkurat slik som jeg aksepterer at de er som de er. Og noen ganger er det de som dytter meg vekk og sier «Padmé, jeg trenger en pause nå», noen kaller meg også Fia, og jeg elsker det. For uansett hvor glad jeg er for at folk som kjente meg før jeg byttet navn til Padmé kaller meg for Padmé, så er det også fint å vite at de ser på meg som Fia enda, selv om det bare er et kallenavn. Et kallenavn som har holdt seg helt fra jeg var liten, et kallenavn som betyr så mye. Det er vel heller et kosenavn, kanskje. Men uansett så liker jeg det. Både Padmé og Fia gir en trygghet. Sophie også, men det er det bare familie og nære venner (eller significant others) som kaller meg. Og slik skal det fortsette å være.

Dette innlegget skled veldig ut og handler ikke lenger om bare julen. Men det er litt fordi jeg ikke klare å holde meg til det som en «perfekt» jul er. For jeg er ikke perfekt, og det er ikke julen heller. Julen er full av følelser. Både de man klarer å takle, men også de som er umulig å håndtere. Depresjon, sorg over noen man har mistet (som for øvrig gjør vondt uansett om man mistet de i januar, oktober eller desember, både før jul og midt i julen), glede, lykke, frustrasjon og irritasjon. Men det er vel mest av alt depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir den samme igjen. Det er vel depresjonen og sorgen som gjør at julen aldri blir såkalt perfekt igjen. Så dette er vel egentlig et innlegg til alle de som ikke har en perfekt jul. Til de som sitter igjen med et tap. Til de som synes julen er ekstremt vanskelig. Det er lov å føle på det. Det er lov å trekke seg tilbake. Det er lov å gråte. Men jeg håper at de fleste klarer å strekke ut en hånd til noen for å snakke om det. For å dele smerten. For ofte er smerten letter å håndtere om man har delt den med noen. En sorg delt med en annen er en halv sorg og en glede delt med en annen er dobbel glede. Husk det. ♡

Christmas

I started a blog entry on December 23rd, but all the stress that day totally took over. There was food waiting to be made, cleaning to be done and decorating that was going to end up perfect. That’s what Christmas is; perfection and nice things. But in the midst of all that chaos that started in between perfection and things being nice I totally panicked, and my world brutally and totally crashed. I used some time yesterday to cry and ruin my makeup. We had a dinner party but after the actual dinner I had to take myself seriously and kind of give into those overwhelming feelings after three days of stress. And holy moly, that hurt! I know that I’m kind of a teeny bit different than a lot of people pretty often, but it’s always really hard to realize and admit that. At the same time, I know a lot of people are like me, with or without Asperger’s syndrome. With or without Bipolar disorder and with or without anxiety. There’s also a lot of people who are the complete opposite of me, and you know what? That’s okay. It’s okay to be yourself. It’s okay to feel like there’s too much feelings or too much chaos. At Christmas, but also when it’s not Christmas. It is okay.

The fact that this is okay is something I strive to accept right now. I work pretty hard to accept it very often in a lot of different situations, but right now I’m hoping that it will sink in, once and for all. It would be extremely nice to just manage to accept it and embrace it. Embrace being different every day even though I’m also pretty good at being 100% “normal” some days as well. It’s usually a necessity to have some days “off” after social events, and I’ve talked about that time and time again before. It’s actually something I mention quite often, and a lot of the reason is because I just can’t seem to accept and embrace it. The fact that I can’t seem to accept it takes up a lot of energy too. So why not accept it? That’s a question that pops up rather often. Way too often in fact. I think a lot of the reason is because one of my two best friends isn’t walking among us anymore. She was the one I talked to every day basically. In some periods however, we were quiet because both of us struggled with different but also the same issues. It was her that I went to when I needed to get my thoughts about being different out. It was her that I went to when I was frustrated and angry over being who I am. Because that kind of different, that requires me to really look into myself and feel what kind of breaks – and when – I need. I mean, who wants me in the end? Who wants to accept that I sometimes disappear and need some distance? Who will embrace that and still love me, even though it can hurt that I push him away. If I push him away, that is, because there are some people that I don’t push away. There are some friends that I can handle, even when everything is at it’s worst. But there are times I also push them away to be honest, but that’s very rare. Anyway, they still love me and they still accept me the way I am, just like I accept them the way they are. And sometimes they’re the ones pushing me away and tells me “Padmé, I need a break now”, and some people also calls me Fia, and I love it. Because no matter how happy I am that people who knew me before I was Padmé calls me Padmé, I also appreciate them still knowing me as Fia, even though that’s just a nickname. A nickname that’s stood by me since I was little, a nickname that means so much to me. It’s probably more of a pet name ish, but anyway. I like it. Both Padmé and Fia gives some sort of comfort. Sophie too, but that’s only for family and close friends (or significant others). And that’s the way it’s going to continue to be.

This post kind of changed direction, and isn’t just about Christmas anymore. But that’s kind of because I can’t keep up with what a “perfect” Christmas is gonna look like. Because I’m not perfect and neither is Christmas. Christmas is filled with emotions. Both the ones you can handle, but also the ones that are impossible to handle. Depression, sorrow over lost ones (that actually hurts no matter when you lost them whether it was in January, October or December, both before Christmas or in the middle of it), happiness, joy, frustration and irritation. But I guess depression and sorrow are the ones that makes it hard for Christmas to be what it used to be. So this is a post to all the ones who doesn’t have a perfect Christmas. To all the ones who are grieving over a loss. To those who feel like Christmas is really hard to go through. You’re allowed to feel whatever you may feel. You’re allowed to pull yourself out of whatever social group you’re in to take a break. You’re allowed to cry. But I really hope that most of you can find it in yourself to reach out to someone to talk about it. To share the pain. Because often it’s easier to deal with the pain if you’ve shared it with someone. A shared sorrow is half a sorrow and a shared happiness is a double happiness. Remember that. ♡

Et lite bilde av noe som gjør meg lykkelig // a little shot of something that makes me happy

Vedtak hit og vedtak dit

De som har vært borti NAV og vært avhengig av vedtak vet hvor stressende det er. For det er faktisk stressende. Ventetiden er lang og ofte blir den utvidet, gang på gang. Når du endelig mottar vedtaket i posten viser det seg at saken din er avvist. Du har ingen rettigheter.

Jeg har gått gjennom dette flere ganger. Én gang valgte jeg å klage, og det tok tid. Det tok lang tid. To og et halvt år, eksakt, om ikke det var tre år? For å være helt ærlig går jeg litt i surr når det gjelder årstall nå, fordi det har skjedd så mye etter at jeg ble 18 i 2013 og var borti NAV for første gang. Etter den siste klagen min var jeg gjennom klageinstansen to (tror jeg?) ganger, og til slutt trygderetten. I trygderetten er det to, helt normale og vanlige personer som ser over saken din. De bruker tydeligvis ofte sunn fornuft, og jeg fikk gjennom klagen. Endelig.

Vedtaket gjaldt to ting, og vi måtte selvfølgelig starte med én av de. Nå er den delen fullført, og selv om jeg fikk medhold i trygderetten til begge deler må de likevel gå gjennom vedtaket PÅ NYTT. Reglene har endret seg siden den gangen jeg søkte og det var derfor jeg måtte gjennom trygderetten. Det tok jo to og et halvt år med advokat for å få dette til, så jeg gruer meg virkelig til jeg får vedtaket i posten nå.

Helt ut av det blå i forrige uke fikk jeg smålig panikk for at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med saksbehandler og fikk info om hva som skjer videre, hvorpå jeg skulle sende inn dokumentasjon for så å vente. Plutselig fikk jeg panikk for at det var noe mer jeg skulle sende inn, for i kaoset som oppstod inni hodet mitt så glemte jeg selvfølgelig at jeg allerede hadde sendt inn noe. Jeg innså at neste steg var å ringe NAV, men herlighet så langt det sitter inne. Det er så nerverpirrende (synes jeg) å skulle ringe dit. Du kommer først til sentralbordet før du må velge hvor du skal videre, for så å snakke med én person. Du blir kanskje sendt videre til en annen person også. Jeg har til og med opplevd å bli satt over til en tredje person – og likevel får de ikke orden på ting. Så da må du vente på at noen skal ringe deg opp igjen. Du sitter å venter og venter på telefonen skal komme, men etterhvert må du kanskje på do, i dusjen eller få i deg noe mat ettersom timene bare går. I de få minuttene – eller til og med sekundene – du ikke har telefonen på deg blir du oppringt. Hvis du ikke rekker å ta telefonen så kan du ikke ringe dét nummeret opp igjen. Neida, da må du ringe hovednummeret igjen og gå samme vei som istad.

Dette er derfor jeg har utsatt og utsatt det. Gruet meg. Telefon er ikke akkurat det beste jeg vet, og når jeg allerede vet at jeg antageligvis må snakke med flere personer i en og samme samtale, så får jeg smålig enda mer panikk. Fantastisk, ikke sant?

Nå viste det seg at jeg heldigvis ikke måtte sende inn noe mer. Det viser seg at jeg akkurat nå bare venter, og saksbehandleren min sa jeg fikk vedtaket i posten neste uke, for hun holdt på å skrive det nå. Fy søren, jeg gruer meg.

Decisions here, decisions there

(These are not my decisions by the way)

People who have experienced NAV (the welfare thing) and who’s been dependent on getting help/a decision to help them knows how stressful this is. Because it is actually stressful. You often have to wait for a long time, and often their deadline is moved – over and over again. When you finally get the decision in the mailbox you read that your request is denied. You have no rights.

I’ve been through this several times. One of those times I decided to fight the denied request and that took time. A lot of time. Two and a half years, to be exact, or it actually might’ve been three years? Honestly, I kind of have issues keeping track of the years now as so much have happened since I turned 18 in 2013 and had to get help through NAV for the first time. After the last time I fought the claim my decision to fight it took going through the complaint thing twice, and then it ended up in court. In court there’s two normal, average people who use their actual senses to decide, and it went through. Finally.

The thing was about two things, and we obviously had to start with one of them. I’ve completed that first thing, and even though the court sided with me on both things, they still have to go through the application AGAIN. The rules have changed since the first time I applied for help to do this thing, and that’s why I had to go through court as well. It took two and a half years with a lawyer to make this happen, so I’m dreading the decision I’m gonna get in the mail now.

Suddenly, out of nowhere, I started panicking last week about if I hadn’t sent in everything I had to send in. I was in contact with the person who handles my case and got info about what happens next, and what I was gonna send in and then just wait. Suddenly I panicked about whether there was something I had to send in, because in all that chaos in my mind I – of course – forgot that I actually sent in something a few weeks ago. I realized that the next step was to call NAV, but oh my god, that’s a difficult step to do. It’s nerve wrecking (at least for me and in my opinion) calling them. First you get to the central thing and then you have to decide where to get transferred next to talk to one person. Then you might have to be sent to another person too. I’ve even experienced getting transferred to a third person – and still they don’t find out what they need to find out. So then you have to wait for your case worker to call you back. You wait and you wait for your phone to buzz, but after a while you might have to go to the bathroom, take a shower or get some food because the hours are just passing by. And then, in the few minutes – or even seconds – you don’t have your phone on you, the caseworker calls. If you don’t reach your phone in time it turns out you can’t call the number that called you back. Nope, you have to call the main number again and go through the exact thing you went through earlier.

This is why I’ve postponed it so many days. I’ve been dreading it. Phonecalls aren’t exactly my favorite thing to do, and when I know that I most likely have to talk with several people in the same call I get even more panic. Delightful, isn’t it?

It luckily turns out that I didn’t have to send in any more info. It turns out that right now, I just have to wait, and my case worker said that I get the decision in the mail next week as she’s writing it right now. Oh my god, I’m dreading this.

Er det sånn det fungerer?

Nå har jeg vært borte noen dager igjen – og med god grunn. Jeg har nemlig ikke vært hjemme. Akkurat nå sitter jeg i kaoset (fysisk kaos, hurra!) av et rotete rom fordi jeg enda ikke har pakket ut, lagt vekk og satt vekk ting. Jeg har bare vært borte tre dager og to netter – men de som kjenner meg vet at jeg må ha med meg litt mer enn bare det som er nødvendig for de dagene. Jeg må jo tross alt ha options når det gjelder klær, og sminke – masse sminke.

Nå tilbake til overskriften.. Livet mitt har tatt brå vendinger i det siste. Store, brå forandringer. Jeg liker de, veldig godt, men likevel er det skummelt. I dag føler jeg det for første gang, kanskje på grunn av kaoset rundt meg. Kanskje fordi jeg ikke lenger er deprimert, men heller helt okei. Jeg kjenner på de vanlige følelsene av savn og lengsel. Den vanlige litt lei seg for at jeg akkurat nå sitter alene. Kanskje spesielt i går kveld, ettersom jeg har vært omringet av masse folk og følt meg elsket de siste dagene. Da det ble stille kom plutselig kaoset tilbake. Det var riktignok heldigvis litt lettere og mindre påtrengende, for en gangs skyld. Jeg satt og bladde gjennom bilder som ble tatt fra torsdag til lørdag, smilte og tittet innimellom bort på tven siden jeg hadde satt på Tarzan. I løpet av filmen gråt jeg fire ganger. Jeg har nemlig spesifikke tidspunkt jeg gråter på i løpet av filmen, og noen ganger setter jeg den på – kun for å gråte litt, fordi jeg ellers ikke klarer å gråte. Det er liksom enten på grunn av filmer eller serier, eller i dusjen. Noe jeg synes er helt okei, sånn egentlig.

Som sagt så har jeg opplevd store forandringer den siste måneden. Det er forandringer jeg liker, men likevel er de skremmende. Alle sitter vel med en frykt for å bli såret på et eller annet tidspunkt, så det er jo helt greit selv om det gjør en smule vondt å tenke på at ting kan snu når som helst. Det beste jeg kanskje kan gjøre er å levet i nuet, gleder meg over det som har vært, men også glede meg til det som forhåpentligvis kommer, selvom det er rimelig skummelt å ha forhåpninger. Det er jo forhåpninger jeg føler jeg sitter med, ikke forventninger. For jeg forventer jo absolutt ingenting, men jeg håper..

Forandringene har medført veldig koselige møter med andre mennesker og både på torsdag og fredag var jeg ute. Jeg har vært med på både åpning av vikingfestivalen og frivilligfest. I forbindelse med frivilligfesten var jeg på vikingmarkedet og surret rundt for å se på ting da jeg plutselig fikk en melding av ei venninne. Hun lurte på hvor jeg var ettersom hun var på vei til samme arrangement som jeg skulle på! Så i tillegg til å være med fine mennesker jeg har blitt litt kjent med så fikk jeg også føle på tryggheten av å ha noen jeg kjenner der, slik at ting gikk enda litt bedre enn det jeg håpet på.

Men er det virkelig sånn det fungerer? Livet, altså. Store forandringer, tilfeldige møter, kjærlighet og vennskap? For meg som egentlig er vant til å sitte helt alene på rommet mitt og spille så er det her som en helt ny verden. Jeg har kost meg skikkelig, skikkelig masse og jeg håper virkelig ikke det slutter her – alt det fine jeg har fått (og får oppleve!) nå. Stikkordet her er håp. Fordi jeg håper at dette er en start på en fantastisk og i grunn nydelig fortsettelse.

Is this how it works?

I‘ve been away for a couple of days again – but this time with a good reason. I haven’t been home. Right now I’m sitting in a huge chaos (physically chaos, yay!), because I still haven’t unpacked my bags and put stuff away. I’ve only been away for 3 days and 2 nights, but everyone who knows me knows that I have to bring a little more than what’s actually necessary for those days. I mean, I really do need some choices when it comes to outfits, and makeup – loads of makeup.

Now back to the header.. My life has had a few big changes for a while now. Huge, fast changes. I like them, a lot, but it’s still scary. I’m feeling it today, for the first time, most likely because of the chaos around me right now. Maybe because I’m no longer depressed, but feeling totally okay. I’m noticing the normal feelings of missing someone and longing after something. The normal kind of sad because I’m alone. I think it was worse last night, because I’ve been surrounded by a lot of people and felt loved the last few days. The chaos came back when I was alone all of a sudden. I have to mention though, that it was a little easier and less intrusive, for once. I sat on the couch, looking through photos that were taken between Thursday and Saturday, smiled and glanced at the TV from time to time since I put Tarzan on. I cried 4 times during the movie. I kind of have this thing, because there are 4 specific moments that makes me cry, and sometimes I put the movie on – just to cry a little bit, because I usually don’t cry anymore. It’s either because I’m watching a movie or TV show, or in the shower. Which I’m actually okay with.

Like I mentioned earlier I’ve been experienced some huge changes the last month. The changes are the kind of changes that I really like, but they’re still scary. I guess everyone’s scared of getting hurt at one point, so it’s probably fine even though it hurts knowing that things can turn around anytime. I guess the best thing that I can actually do is to live in the moment, appreciate what’s been and look forward to what hopefully comes my way, even though being hopeful can be really frightening. At least I feel like I’m hopeful and not expecting things (this sounds better in Norwegian, sorry). Because I’m not actually expecting things, I’m just hoping for them.

The changes have led to meeting with a lot of good people, and on both Thursday and Friday I was out. I’ve been to the opening of the viking festival here in Tønsberg and the party for the volunteers. When going to the party on friday we were hanging out in the marketplace and suddenly I got a text from a friend. Turns out she was going to the same thing as us! So in addition to hanging out with nice, new people I also felt the safety of being with someone I know, so things got even better.

But is this the way it works? Life, I mean. Big changes, random meetings, love and friendships? To me, who’s used to sitting alone in my room playing games, this is a whole ny world. I’ve had a great time and enjoyed myself a lot, and I really hope this isn’t the end. The key word here is hope. Because I hope this is the start of a fantastic and maybe even beautiful new chapter.

Ekte gull // Real gold
Jeg fikk den fineste pusen med enhjørningshorn på første forsøk // I got the prettiest kitty with the unicorn horn on my first try
Malerier.. // Paintings..
Obligatorisk selfie på jentedoen // Obligatory selfie in the women’s bathroom

Til toppen